Redigerer Tullus Hostilius (avsnitt)

==Historie==
{{Utdypende|Krigene mellom Roma og Alba Longa}}
[[Fil:La Victoire de Tullus Hostilius sur les forces de Veies et de Fidena.jpg|miniatyr|''La Victoire de Tullus Hostilius sur les forces de Veies et de Fidena'' – moderne fresko]]
Tullus Hostilius skal ha etterfulgt kongen [[Numa Pompilius]], og ble med det den tredje romerske konge. Livius hevdet at han følte at samfunnet ble svekket av rolig liv, og lette dermed etter å starte nye kriger.<ref>Iddeng, s. 48–49</ref>
Ikke lenge etter sin tiltredelse erklærte romerne krig mot byen [[Alba Longa]], en krig som, etter en lengre stillingskrig, skulle avgjøres ved at et sett [[trillinger]] skulle duellere til døden ved sverd. En avtale mellom byene sa dermed at vinneren skulle herske over den tapende parts by i fred og ro. [[Horatii|Horatiene]] (''Horatii'') fra Roma og curiatene (''Curiatii'') fra Alba Longa møttes i kamp, og etter at to av de romerske brødrene døde begynte den siste gjenlevende broren å løpe; med dette utmattet han og beseiret de sårede albanerbrødrene én etter én.<ref name="i49">Iddeng, s. 49</ref> 

Selv om dette bekreftet romersk herredømme over Alba Longa underkastet ikke albanerne seg helt, og deres leder [[Mettius Fufetius|Mettius]] forsøkte seg på en form for dobbeltspill i en ny krig mot [[Veii]] og [[Fidenae]]. Tradisjonen forteller da at Tullus fikk Alba jevnet med jorden, og flyttet befolkningen til Roma – noe som fordoblet Romas befolkning. Tullus henrettet også Mettius ved å binde hans armer og ben til fire hester og lot de rive ham i stykker – ifølge [[Livius]] den siste gangen denne straffemetoden ble brukt.<ref name="i50"/> De fremste slektene fra Alba Longa ble innlemmet i senatet, blant annet [[julierne]], og senatsbygget [[Curia Hostilia]] ble konstruert av og oppkalt etter ham.<ref name="i50"/>

Hostilius ble ifølge tradisjonen etterfulgt av [[Ancus Marcius]], angivelig [[Numa Pompilius]]' barnebarn, som ble valgt for å ta bedre vare på gudene enn Hostilius hadde gjort.<ref name="i51">Iddeng, s. 51</ref>