Redigerer Titta Ruffo (avsnitt)

== Stemmekarakteristikk ==
Som hans samtidige, [[tenor]]en [[Enrico Caruso]], ble Ruffo sagt å innføre en ny stil av sang, hvor kraft, deklamatorisk styrke og en rik, [[hoste|chesty]] tone overgikk den tidligere generasjons fremheving av vokal eleganse, skjønnhet, fleksibilitet og teknisk finesse. Følgelig sammenlignet konservative kommentatorer Ruffo ufortjent med hans elegante italienske forgjenger, [[Mattia Battistini]], som var en mester i [[bel canto|vakker sang]] og i besittelse av en mykere, mer «sølvaktig» klangfarge enn Ruffos. Likevel etter dagens kritikere, som [[John Steane]]<ref>{{Cite book|first = John|last = Steane|title = The Grand Tradition|location = Duckworth|year = 1971}}</ref> og [[Michael Scott]],<ref>{{Cite book|title = The Record of Singing|location = Duckworth|last = Scott|first = Michael|year = 1978}}</ref> er forskjellen mellom de to store baryton-sangerer ikke så klart som noen har foreslått i det siste, fordi både Battistini og Ruffo viste eksepsjonell vokal stemmebruk og kontroll, pluss at han var i stand til lange [[legato|glidende bevegelser]]. Begge var også i besittelse av en mandig stil, og enda hadde den samme lærer i [[Venceslao Persichini]].

Ruffo var en profiert grammofonartist, gjorde mer enn 130 innspillinger av [[78-plate]]r, både akustiske og elektroniske, først for [[Pathé|Pathé Frères]] i Paris i 1904, og så eksklusivt for den italienske filial av [[His Master's Voice]] i 1906. Etter ankomst til USA i 1912 begynte han sitt lange samarbeid med [[RCA Victor Records|Victor]] som endte i 1929. Som tilfelle var med Caruso, egnet Ruffos stemme seg eksepsjonelt godt til opptak. Den var så rik og resonant at selv med den primitive akustiske opptaksmetode er glorien bevart og kan høres. Han fortsatte med innspillinger frem til elektroniske opptak kom i 1925.