Redigerer Tilskuereffekten (avsnitt)

==Darley og Latanés eksperiment==
I 1968 utførte Darley og Latané eksperimentet der de undersøkte hvilke faktorer som påvirker tilskueres tilbøyelighet til å gripe inn i nødssituasjoner og diffusjon (fordeling) av ansvar.<ref name="Darley, J.M 1968"/>

En forsøksperson ble ledet inn i et intervjurom som var utstyrt med en mikrofon og et headset. De fikk vite av forsøksleder at de skulle delta i en diskusjon om personlige problemer assosiert med livet som student. For å unngå eventuell forlegenhet som kunne påvirke diskusjonen fikk ikke deltakerne se hverandre, og forsøkslederen informerte også om at han ikke kom til å overhøre samtalen direkte, men at den ble tatt opp på tape. Det forsøkspersonen ikke visste var at de andre «deltakerne» var opptak gjort av medhjelpere. Forsøkspersonen var dermed den eneste virkelige deltakeren i diskusjonen. Han ble fortalt at hver deltaker fikk to minutter hver til å snakke om et problem, før mikrofonen ble avslått og de andre fikk mulighet til å komme med kommentarer. Altså var det kun en person om gangen som kunne høres av de andre. Dette ble gjort for å forhindre forsøkspersonen i å forhøre seg med «de andre» om hva de foretok seg under den forestående nødssituasjonen.

Det framtidige offeret for nødssituasjonen var først ut. Han fortalte blant annet at han led av krampeanfall, spesielt når han var under press. Så gikk turen videre. Forsøkspersonen var alltid den siste som fortalte om problemene sine. Så begynte en runde der deltakerne skulle kommentere på det som ble sagt i forrige runde. Offeret snakket først og fikk nesten umiddelbart høyere stemme og mer ujevn tale, hvorpå han klarte å få fram at han hadde et anfall og at han trengte hjelp umiddelbart.

Variabelen som ble manipulert var gruppestørrelsen. Gruppen besto alltid av forsøksdeltakeren og offeret, mens det som ble variert var om forsøkspersonen trodde han var alene med offeret, eller at det var en eller fire andre som også hørte anfallet. I en annen betingelse varierte man kjønn på deltakerne, deriblant forsøkspersonen. I tillegg var det også en betingelse der en av deltakerne var medisinstudent.

Det som ble målt var tiden det tok før forsøksdeltakeren forlot intervjurommet og varslet om hendelsen til en forsøksassistent som satt i gangen. Tok dette mer en seks minutter ble eksperimentet avsluttet.

{| class="wikitable"
|-
! Gruppestørrelse !! Antall forsøksdeltakere (N) !! % som varslet innen 6 minutter !! Responstid (sekunder)
|-
| 2 (Fp & offer) || 13 || 85 || 52 
|-
| 3 (Fp, offer & 1 annen) || 26 || 62 || 93
|-
| 6 (Fp, offer & 4 andre) || 13 || 31 || 166
|-
|}

Vi ser av tabellen <ref name="Darley, J.M 1968"/> at når forsøkspersonen trodde de var alene med offeret, var det større [[sannsynlighet]] for at de varslet om situasjonen enn i de andre gruppebetingelsene. Kjønn og eventuell medisinsk bakgrunn hos en av de angivelige diskusjonsdeltakerne hadde lite å si for resultatet. Dette vil si at gruppestørrelsen var den utslagsgivende variabelen i eksperimentet, noe som betyr at det virkelige eller innbilte nærværet av andre hadde innvirkning på hjelpeatferden til forsøksdeltakeren.