Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Høy- og senmiddelalderen: Stabilitet og fremgang ===
[[Fil:FlorenceSkyline.jpg|miniatyr|300px|Den italienske byen [[Firenze]] hadde kraftig oppgang på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med [[Republikken Venezia|Venezia]] og [[Hertugdømmet Milano|Milano]]. {{byline|Infrogmation}}]] 
Etter at [[viking]]ene og [[madjarer|madjarene]] avsluttet sine erobringer rundt år 1000, var Europa lite utsatt for angrep over lengre perioder. [[Mongolriket|Mongolenes angrep]] på 1200-tallet begrenset seg til 20 år, med unntak av lengst øst. Europa opplevde med andre ord en stabilitet de ikke hadde opplevd siden 300-tallet. Stabiliteten medførte bedre kommunikasjon, mer effektivt jordbruk og oppfinnelser som vindmøller og dype ploger. Tusentallet var også perioden der mynter kom sterkere i bruk som betalingsmiddel. [[Slaveri]] av hedninger ble avskaffet. Mange bønder var fra 900-tallet i såkalt [[Livegenskap]], det vil si at bønder ble bundet til jorden og ikke kunne flytte. Dette systemet, i ettertiden kjent som [[føydalisme]], hadde også sine fordeler. Bønder ble spart for plyndring, og adelen var forventet å passe på at bøndene hadde det etter forholdene bra. På 1200-tallet førte varme og gode avlinger til at bønder ble så rike at de kunne kjøpe seg ut av tilværelsen og bli selvstendige bønder, eller flytte til landsbyer eller byer og bli håndverkere.<ref>Side 26–28, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n</ref>

I [[Flandern]] utviklet det seg produksjon av tøystoffer, laget på en unik måte og etterspurt i resten av Europa. Det samme ble varer fra Østen som kom via [[Republikken Venezia]], deriblant silke og krydder. Disse byene, og noe senere også [[Firenze]], ble i praksis selvstendige bystater.<ref>Side 29–30, Palmer, Colton</ref> Handel med det østlige Middelhavet førte til overgang til [[Arabiske tall|indo-arabiske]] tall, som gjorde regning og bruk av [[desimaltall]], og dermed handel, lettere.<ref>Side 32, Niall Ferguson: The Ascent of Money - A financial history of the world, London, 2009</ref> Den italienske mentaliteten var imidlertid ikke fornøyd med at en bare skulle opparbeide seg en formue og så leve av den. Investering av overskuddet ble derfor viktig for å tenke på familien og fremtiden.<ref name="Side 285, Greer, Lewis">Side 285, Greer, Lewis</ref> Takket være banksystem ble det også mulig for de som ikke hadde altfor mye penger å investere i handel ved å låne penger.<ref>Side 35–37, Ferguson</ref> Dette gjaldt imidlertid ikke bare Venezia, men også andre handelsbyer som Firenze og [[Adelsrepublikken Genova|Genova]].<ref>Side 42–43, Ferguson</ref> Genova var mer opptatt av å handle i [[Egeerhavet]] og [[Svartehavet]], noe som ga dem varer fra Silkeveien, det vil si India, Sentral-Asia og Kina. Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, og sikret dem blant annet krydder fra [[Det fjerne østen]], som fulgte havveien.<ref>Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: Early Modern Europe 1450–1789, Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)</ref>

Selv om Europa på begynnelsen av 1300-tallet begynte å konkurrere på likefot med flere andre sivilisasjoner, sto en rekke hendelser som på kort sikt slo negativt ut i kø. Det begynte med en kraftig regnskyll som ødela mye av avlingene, deretter opprør både blant bønder og folk i byene, begynnelsen på [[hundreårskrigen]] i 1338 og svartedauden i 1347.<ref>Side 279–289, Greer, Lewis</ref> Svartedauden fulgte ikke stendersamfunnet, og både adelige, jordbrukere og [[Handverker|håndverkere]] ble rammet hardt. Etter pesten ble mange gårder stående urørt, og andre steder manglet det adelsfolk til å beskytte og hjelpe bøndene. Det anstrengte forholdet mellom konge og adel på den ene siden og jordbrukere på den andre medførte flere opprør.<ref>Side 47, Palmer, Colton</ref> Laugene, som organiserte [[håndverk]] og produksjon i byene, ble også svekket. Det oppsto et behov for et nytt system som kunne erstatte det som nå sto for fall<ref>Side 281, Greer, Lewis</ref> I tillegg hadde økt handel med østlige handelsmenn som ikke var interessert i europeiske varer, ført til at sølv og gull forsvant ut av Europa. Det å prege mynter ble dermed vanskeligere, og kongen måtte forhandle med adelen for å få inn inntekter. I Storbritannia førte dette til parlamentarismens gyldne århundre.<ref>Side 49, Palmer, Colton</ref>

Kirkens innsats i denne tiden varierte stort. Det vokste frem en dyp kløft mellom dem og kongene, spesielt i Storbritannia og Frankrike. De franske og britiske kongene skattla katolske eiendommer, noe som [[pave]]n besvarte med å true med [[ekskommunikasjon]] (utestengelse fra kirken). Frankrike svarte med å flytte pavestolen til [[Avignon]] og å utnevne sine egne paver. Mange i resten av Europa så på paveembetet som et fransk politisk redskap. Dette ødela i stor grad for kirkens autoritet.<ref>Side 49–52, Palmer, Colton</ref>