Redigerer Thranebevegelsen (avsnitt)

== Arbeiderbevegelsen i Norge ==
=== Marcus Thrane ===
Marcus Thrane tilhørte en småborgerlig familie. Hans far ble tatt for et underslag i [[1817]]. Direktørene i bedriften dekket tapet og faren slapp unna. Thrane reiste mye rundt i Europa. Han tok utdannelse i Norge og begynte som lærer. Hans politiske engasjement ble skapt i 1848. [[Danmark]] kom i [[Andre slesvigske krig|krig om Slesvig-Holstein]] og mange mente at den Norsk-Svenske unionen skulle hjelpe danskene. Thrane mente at krigen gavnet den politiske eliten og ikke den vanlige mann og kvinne. Thrane hevdet at bondepolitikken var en kaksepolitikk. I 1850 ble han dømt for [[blasfemi]], fordi han gjorde narr av et [[prest]]emøte. For det ble Thrane dømt til 6 måneders tukthus, men ble senere frikjent i høyesterett.<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2006-2007/dok8-200607-025/1/|tittel=Bakgrunn|besøksdato=2016-10-27|dato=2006-12-15|språk=nb-NO|verk=Stortinget}}</ref>

=== Rekruttering ===
Thrane og hans likesinnende var godt orientert om hendelsene i Europa. Thranebevegelsen og februarrevolten hadde samme mål med den økonomiske kampen.

Thranes ideer om et parti går tilbake til 1849. Den tids arbeiderforreninger ble godtatt av embetsverket, fordi thranebevegelsen var bondefiendtlig. Bevegelsen spredte seg raskt. I september 1849 var det stiftet 49 lag, og få måneder senere 100 lag. Ifølge historikeren [[Edvard Bull d.y.]] var medlemstallet trolig nærmere 30 000 i 1851. Thranebevegelsen ble med dette den første organiserte politiske bevegelsen i Norge.

I februar 1851 støtte fattigfolk og borgerskap sammen i [[Levanger]], og hendelsene kalles [[Levangeropprøret]]. Dette opprøret ble drevet frem av arrestasjonen av den gjennomreisende Thrane-agitatoren Christian Michelsen – en tidlig leder for bevegelsen. De tre dagene med opprør førte til at militære krefter fra [[Rinnleiret]] ble kalt inn for å slå ned arbeiderklassens motstand. Hendelsene førte også til omtale i britiske ''[[The Times]]'' og i franske ''[[Le Figaro]]''.

Geografisk lå bevegelsens tyngdepunkt på [[Østlandet]]. [[Amtmann|Amtmennene]] fikk i 1851 i oppgave å utarbeide en oversikt over thranebevegelsen. [[Hedmark]], [[Oppland]] og [[Christiania]] sto for mer enn halvparten av medlemmene. Thranittene hadde størst oppslutning på de brede østlandsbygdene, der skillet mellom bønder og [[husmenn]] var størst. De fleste medlemmene var husmenn og småbønder. En av det sterkeste lokale bastionene i landet fant man på [[Hønefoss]], der den radikale [[hattemaker]]en [[Halsten Knudsen]] ledet bevegelsen. Knudsen, som sammen med flere andre [[Ringerike|ringerikinger]] og agiterte rundt om i resten av landet, tilhørte de som mente det var riktig å bruke makt for å nå målene, noe som etter hvert førte til den såkalte [[hattemakerfeiden]].

Bevegelsen fikk flest medlemmer der det sosiale skillet var størst. Flesteparten av medlemmene var under 20 år og hver tiende mann var organisert i en arbeiderforening, ifølge Bull. I det organisasjonsløse Norge skapte dette ofte intern krangel. Drammens arbeiderforening stilte krav om at innførselstoll på korn måtte fjernes, siden fattigfolk hadde det hardt. Handelsfrihet på bygdene ble krevd, bedring av allmueskolen var et annet krav, et tredje var innføring av allmenn militærplikt, og et fjerde krav var [[allmenn stemmerett]] for menn. Disse kravene samlet 13 000 underskrifter. Sosial og politisk demokratisering og utdanning var viktig for thranebevegelsen. Den største enkeltaksjonen var da de skrev en [[petisjon]] til kongen ([[Oscar I]]), hvor de beskrev de dårlige forholdene husmenn og arbeidere levde under, og bad ham vurdere å gå med på bevegelsens krav. Myndighetene var redde for Thranebevegelsen og fryktet [[revolusjon]], selv om bevegelsen var klare på at de arbeidet for [[reform]]er og ikke revolusjon. Både Marcus Thrane og flere fremstående medlemmer ble i 1855 dømt i [[Høyesterett]] for å ha oppfordret til revolusjon. Slik ble arbeiderbevegelsens kamp for stemmerett stanset, og ikke før i 1898 ble det innført allmenn stemmerett for menn i Norge, femti år senere enn i for eksempel [[Danmark]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Mona Ringvej]]: [http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/artikler/1415-da-hoyesterett-stoppet-kampen-for-stemmerett.html «Da Høyesterett stoppet kampen for stemmerett»]. Hentet 19. des. 2016.</ref>

Bevegelsen gav også ut avisen [[Arbeider-Foreningernes Blad]].

=== Ideologi ===
{{opprydding}}
Thrane kalte seg selv for sosialist. Å sende inn bønnebrev til eliten var sosialistenes kampmetode. Arbeiderforeningene skulle være et motstorting, ifølge Thrane. Kongressen var samlet på Bygdøy i 1851. Her diskuterte man om bevegelsen skulle være radikal eller moderat. En radikal holdning ville innskrenke den sosiale eiendomsretten. Thrane hadde et hovedskille: Arbeidsfolket var en klasse som kunne klare seg uten andre klasser. Dette var noe de andre klassene ikke kunne – de måtte snylte på arbeiderklassen.

Klassekampen var den viktigste innenfor den politiske kampen. Urimelig at man hadde 3 stender (embetsstand, storbønder og arbeidere). Thrane snakket om at vi kun hadde Embetsmannspartiet og Bondepartiet. Det var derfor viktig at hver klasse burde ha et parti. Og arbeidsfolket manglet et politisk parti, ifølge Thrane. Staten hadde klassekarakter – styrt av økonomiske og sosiale interesser.

=== Thranes statsteori ===
Arbeidsfolket stod nederst, deretter kom borgerskapet, nest øverst hadde man embetsfolket og til slutt og helt øverst hadde man kongemakten. Retorikken til Thrane var at arbeiderklassen måtte gå varsomt fram, og på den måten unngå å bli overkjørt av autoritetene. Kun trussel var hans mål, men revolusjon måtte til hvis ingen ting annet var mulig. Strategien hans var at man måtte ha en dempende agitasjon.

Thranebevegelsen hadde ingen faste organer, så samholdet ble deretter dårligere etter en skremselspropaganda. Thrane mente at styresmaktene bare ventet på å en mulighet til å slå til mot arbeiderforeningene. Embetsmennene hadde ingen tålmodighet til å se på dette. Militærapparatet kunne bli brukt mot et opprør. Det ble også etter hvert forbudt for soldater å være medlem av Thranebevegelsen. Og slik ble det bedre å være medlem av den filantropiske bevegelsen. En filantrop er en menneskevenn. En slik forening var en veldedighetsorganisasjon som var under kirkelig kontroll. Ideen var å spre et harmonisk samfunnsbilde ut til underklassene. Spre gudsfrykt. Dette var ideelt for overklassen. Kirken var ledet av konservative embetsmenn. Dette mottrekket var ikke noe særnorsk fenomen, også i Sverige ble dette benyttet.

Man hadde en klar venstre- og høyrefløy innenfor arbeiderforeningen.. De høyreorienterte ville ikke ha væpnet revolusjon, de ville derfor samarbeide med de radikale på Stortinget. Man ville få stortingsflertallet med seg. Sentrumsfløyen var ledet av Thrane selv.

Venstrefløyen var klar tilhenger av en væpnet revolusjon. Landsmøtet ble preget av dette temaet. Man bestemte seg for revolusjon, men vedtaket ble endret. Thrane ble siden arrestert etter dette landsmøtet, opprørsondet skulle knekkes for enhver pris. Styresmaktene skulle granske saken (144 ble arrestert og 127 ble dømt for planlagt opprør). 19 av dem fikk 9 års tukthus, mens resten fikk små dommer. Thrane fikk 4 år i tukthus. Thrane ble sett på som opphavsmannen, og i begynnelsen var han sjefspiskeren til væpnet revolusjon. Dette er den store klassedommen i norsk rettshistorie, ifølge Edvard Bull.

Dette ble en knekk for arbeiderbevegelsen. De neste 20 årene ble rolige år for norsk arbeiderbevegelse. Likesinnede ble skremt fra å starte en slik organisering. Økonomiske forhold og nød ellers startet Thranebevegelsen, men i de neste 20 årene etter at Thrane ble arrestert var perioden rolig sosialt sett. Økonomien gikk bedre. Utvandringen til Amerika gikk for fullt nå.