Redigerer Thomas Ball Barratt (avsnitt)

== Livshistorien ==
[[Fil:Alexander-Barratt.jpg|thumb|right|Alexander Barratt.]]
Thomas Ball Barratt ble født 22. juli 1862 i Albaston, England. Hans far, Aleksander Barratt, skulle lede [[gruvedrift]]en etter [[svovel]], på [[Varaldsøy]] i [[Hardanger]], og flyttet alene dit i 1867. Familien flyttet etter og kom til [[Norge]] i 1868.

Foreldrene var sterkt engasjert i metodistbevegelsen. Som elleveåring ble Barratt sendt til en metodistskole i England. Tolv år gammel ble Barratt frelst. Sin teologiske utdanning hadde han fra Wesleyan Collegiate Institute i [[Taunton (England)|Taunton]] [[England]]. Skolen heter i dag [[Queen's College, Taunton]]. Her studerte han også [[kunst]] og [[musikk]]. [[Komponist]]en [[Edvard Grieg]] var hans musikklærer i Norge.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Thomas Ball Barratt|url=http://snl.no/Thomas_Ball_Barratt|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-02-25|besøksdato=2021-06-15|språk=nb}}</ref>

Hjemme i Norge, om sommeren, traff han [[Ole Olsen (metodist)|Ole Olsen]], som er regnet som en av de største norske predikantene i metodistkirken.

=== Metodist ===
I 1885 kom Barratt til [[Kristiania]], hvor han ett år virket som predikant i 2. metodistkirke. I 1886 flyttet han til [[Voss]]. Det var på vestlandet han traff Laura Jakobsen, i menigheten [[De Frie Evangeliske Forsamlinger|De frie venner]], i [[Bergen]]. 
27 år gammel, i 1889, var han igjen tilbake i Kristiania, som [[pastor]] i [[Centralkirken]]. Det var han til 1902. Hans engasjement gjorde at han etterhvert fikk mange andre arbeidsoppgaver. Han fikk laget bladet ''[[Byposten]]'', som så dagens lys den 27. februar 1904. Bladet hadde oppbyggelige artikler og rapporter fra kristent arbeid rundt om i verden.
Barratt startet arbeidet [[Kristiania Bymisjon]] (sosialt arbeid i Kristiania) i 1902. Barratt ønsket «å hjelpe alkoholikere og andre belastede mennesker». Metodistenes årskonferanse hadde gitt han sin velsignelse, men uten særlig entusiasme. Etter tre år, i 1905, var så mange mennesker blitt frelst, at lokalene ble trange. Barratt ønsket å reise et stort nybygg, Håkonsborg, i Kristiania. Det skulle være et sentrum for Bymisjonen. Han reiste til [[USA]] og [[New York]], i 1906, for å samle inn penger.

=== Barratt i USA ===
Barratt leide et rom i gjestehuset til [[A. B. Simpson]] på [[Manhattan]]. Gjeste huset var oppholdssted for [[misjonær]]er som ventet på utreise med skip til misjonsfelt på andre kontinenter. I dag heter denne misjonsorganisasjonen ''Christian & Missionary Alliance''. Innsamlingen av penger til bygget Håkonsborg ble en fiasko. Barratt innså at noe hjelp fra Amerika til husbygging ble det ikke. Under hele oppholdet i Amerika sendte han rapporter om amerikansk kristenliv til Norge. Disse ble trykket i bladet ''Byposten''.

I New York hørte Barratt om en den nye [[Vekkelsen i Azusa street|åndsvekkelsen i Azuza Street]] i [[Los Angeles]]. Han hadde lenge lengtet etter «hjertets renselse» og «dåpen i Den hellige ånd, og i september (1906) kom han tilfeldig over bladet ''The Apostolic Faith'', hvor han leste om nettopp dette. Han var inderlig i bønn for selv å oppleve «dåpen i Den hellige ånd».

=== Tungetale og åndsdåp ===
Thomas Ball Barratt kom aldri til Azusa Street; han hadde ikke penger til å reise dit. Fra New York, fikk han sendt et brev og fikk kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles. Svarbrevet skulle komme til å forandre hans liv totalt.<br/>
Han ble  i svarbrevet utfordret, hvor det stod «at full selvoppgivelse til Gud var nødvendig, at han måtte overgi hele sitt liv og alle sine planer til Gud». Og han ofret sine «kristelige ambisjoner og planer» og gikk inn i inderlig bønn til Gud. Dette var i ''Glad Tidnings Tabernacle'', som lå like ved stedet Barratt bodde (eller i samme bygning). Den 7. oktober 1906 «kom han gjennom» og ble åndsdøpt, men hadde ikke fått tungetalen. Han oppleve vekkelsen som skulle få så stor betydning for resten av hans liv. I selvbiografien ''Erindringer'', forteller Barratt om sine opplevelser den 15. november 1906 da han mottok «dåpen i Den hellige ånd og ild med tungetale».

«…Jeg var lik Daniel<ref>[[Bibelen]], [[Daniels bok]] 10,8</ref> aldeles hjelpeløs under den guddommelige berøring og måtte støtte meg til et bord på plattformen hvor jeg satt og gled så ned på gulvet. Atter begynte mine taleorganer å bevege seg, men ingen lyd hørtes. Jeg bad en bror (nordmann) som ofte hadde hørt meg preke i Christiania, og legens hustru, å be for meg ennå en gang. ”Forsøk å tale”, sa nordmannen.»<br/>
«Men jeg svarte at hvis Herren ville tale gjennom et menneskelig vesen, da måtte han drive meg til det med sin Ånd! Det skulle ikke være noe humbug i denne sak! Mens jeg bad, så de en ildkrone over mitt hode og en kløvet tunge som av ild foran kronen.<ref>som i [[Apostlenes Gjerninger]] 2, 3-4 ([[Bibelen]])</ref> Det var mange som så dette overnaturlige sterke røde lyset. Jeg så det selvfølgelig ikke. Men i samme øyeblikk ble hele mitt vesen fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt.…»<ref>{{Kilde bok|tittel=Erindringer|etternavn=Ball Barratt|fornavn=Thomas|år=2011|isbn=978-1463578664|side=124}}</ref>

Han forteller videre at han til klokken fire om morgenen holdt på med å tale i tunger i flere språk. Han sang i Ånden og stemmen var forandret, klar, sterk og ren. Barratt selv fikk opplevd Ånden slik de første kristne i [[Jerusalem]] fikk oppleve den etter Jesu himmelfart.<ref>Slik som beskrevet i [[Det nye testamente]], [[Apostlenes Gjerninger]] 2, ff.</ref>

Gjennom bladet ''Byposten'', i Norge, skrev Barratt om det som skjedde han i USA. Hans artikler fra New York fortalte «Pinsefest paany. Los Angeles er ny besøgt af en vækkelse der minder om den beskrevet i ApGj 2.»<ref>Byposten, 6. oktober 1906.</ref> og «Glimt fra vesten. Da jeg fik min pintsedaab».<ref>Byposten, 3. november 1906.</ref>

Etter sitt eget utsagn, var Barratt den første i New York som opplevde åndsdåpen, slik som i Los Angeles.<ref>[http://www.pinsebevegelsen.no Pinsebevegelsen i Norge – om Barratt]</ref>

=== Tilbake i Norge ===
Ved sin hjemkomst til Norge i desember 1906, vakte «åndsdåpen» stor oppsikt. Barratts åndsdåp var blitt kjent gjennom bladet ''Byposten'', og han begynte å holde møter i Kristiania, det ble begynnelsen på flere [[vekkelsesmøte]]r med [[tungetale]]. Han fikk leie [[Turnhallen]] i Kristiania, i [[St. Olavs gate (Oslo)|St. Olavsgate]], tvers over gaten for der [[Filadelfia Oslo]] ligger idag. Da Barratt entret podiet i Turnhallen, lillejulaften, 23. desember 1906, og skulle fortelle om åndsdåp han hadde opplevd, ble han stående å gråte. Tilsist forlot Barratt talestolen uten å ha holdt noen preken. Mange fikk oppleve noe av pinsekraften den dagen.

Den andre juledag var det på nytt møte og julefest. Salen var fylt til trengsel. Den hellige ånd virket på en mektig måte. Det ble flere møter i romjulen 1906, blant annet en julefest hos Kristiania Bymisjon, i metodistkirken. Det fortelles at etter at barna var gått hjem, fyltes lokalet av voksne til et pinsemøte som varte hele natten. «Ånden falt rundt juletreet» og mange ble berørt av Den hellige ånd. Innen nyttår 1907 var ti personer åndsdøpt i Kristiania. Dette regnes som starten på pinsebevegelsen i Norge.

=== Bruddet med metodistene ===
{{sitat|Det er nødvendig straks å slå fast, at denne vekkelsen ikke har utgått fra Metodistkirken. Den må stå for Barratts egen regning. Barratt er i det hele tatt noe for seg selv. Han er meget egosentrisk og alltid full av en masse ideer som Metodistkirken ikke har det minste med å gjøre.|Metodistprest Christian Torjussen i et intervju<ref>Ski, M. 1979, s. 124</ref>|right}}
Barratt var metodistprest frem til 1907, men da han kom tilbake fra USA etter sin «pinseopplevelse», gikk han ikke inn i metodistkirkens tjeneste igjen. Han sa fra seg ledelsen av [[Kristiania bymisjon]] og begynte å holde sine egne møter. Metodistkirken ønsket da å distansere seg fra Barratts karismatiske linje, og etter en tid meldte både han og Laura seg ut av metodistkirken. Den viktigste årsaken var at han ikke lengre delte deres syn på ''åndsdåpen med tunger som tegn'' (tungetale). Senere kom også dåpssynet opp som tema (troendedåp/voksendåp).

=== Norsk pinsebevegelse tar form ===
Turnhallen var mye opptatt og det ble etterhvert nødvendig å finne andre lokaler. Møtene ble etterhvert holdt i mindre lokaler og det var vanligvis helt fullt av mennesker. De fleste menigheter var åpne for Barratt den første tiden, og han holdt møter i baptistenes Tabernakel, Misjonsforbundets Betlehem, flere av Kristianias metodistkirker. I Torvgaten 7. hadde [[de frie venner]] sine samlinger, [[Erik A. Nordquelle]], var pastor. Nordquelle og hans venner overlot sin talerstol til Barratt. Det ble etterhvert et nært samarbeid mellom Nordquelle og Barratt.

Mange kristne var skeptiske til Barratts åndsdåp, og den nye vekkelsen møtte sterk motstand også blant kristne. De åndsdøpte ble gjort til latter som religiøse fanatikere. I avisene kom det vitsetegninger. Tross motstand, eller som følge av medieoppmerksomhet og folkesnakket, fikk møtene stor oppslutning. Vekkelsen i Kristiania spredde seg med stor fart utover i Norge, og flere allerede etablerte menigheter sluttet seg til bevegelsen. Barratt ønsket egentlig ikke å starte en ny bevegelse, men slik ble det.

Samarbeidet mellom Barratt og Nordquelle (De frie venner) var godt lenge. Men da Barratt i 1910, leide et eget lokale i Møllergata 38. begynte samarbeidet å bli til en konflikt. De frie venner mente Barratt hadde startet med konkurrerende møter. Det endte med en splittelse. Nordquelle ble leder (pastor) for [[De Frie Evangeliske Forsamlinger]]. Barratts møter i Møllergata ble etterhvert til [[pinsebevegelsen i Norge|pinsebevegelsen]]. 
I 1916, ble virksomheten i Møllegata 38, etablert som en pinsemenighet. Idag heter menigheten [[Filadelfia Oslo]] og ligger i St. Olavs gate.

=== Samarbeid med brødrene Smith ===
I etableringsfasen av bladet Byposten hadde Barratt fått hjelp fra den språkkyndige tannlegen [[Aksel Smith]] som var yngre bror av [[Johan Oscar Smith]], grunnlegger av trossamfunnet som i dag heter [[Brunstad Christian Church]]. Felles for dem var at de hadde brutt ut fra Metodistkirken, og de hadde et uformelt samarbeid i noen år. Imidlertid tok uenighetene over også her, da brødrene Smith ikke kunne akseptere Barratts forkynnelse om at syndelegemet blir borttatt ved Åndens dåp.<ref>{{Kilde www|utgiver=vekterropet.com|forfatter=Gjermund Kvamme|tittel=Pinsevekkelsen i det 19 århundre|url=http://www.vekterropet.com/39366620|besøksdato=2012-02-26|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140201201909/http://www.vekterropet.com/39366620|arkivdato=2014-02-01|url-status=død}}</ref>

Barratt og brødrene Smith delte et liberalt kvinnesyn sammenlignet med det øvrige kristne landskapet i Norge på denne tiden, og de samarbeidet like så gjerne med kvinner som menn i utbredelsen av budskapet. En av disse kvinnene var Gunda Willersrud som i Ålesund hadde samlet en gruppe kristne rundt seg, på folkemunna kalt «Gundasekta».<ref>{{Kilde bok|tittel=Byleksikon. 1 : Litt om mye i Ålesund|etternavn=Grytten|fornavn=Harald|utgiver=Sunnmørsposten forlagår=1997|isbn=8291450056|side=102|url=https://www.nb.no/items/d4b20c77c32f393b9e66860f1ddb9a43?page=105}}</ref> Etter å først å ha fulgt den nye pinsebevegelsen brøt hun med Barratt i 1916 til fordel for den parallelt voksende bevegelsen til Johan Oscar Smith.<ref>Ski, M. 1979, s. 206</ref> Senere ble det også brudd mellom Willersrud og Smith.

=== Dåpen ===
Barratt lot seg ikke døpe med «vanndåpen» før i 1913. Barratt mente at det var ikke noe krav om at man skulle vært døpt med [[troende dåp]], for å være med i en pinsemenighet. Men etter grundige studier av Bibelen, endret han oppfatning og lot seg døpe. Den 15. september 1913, ble både han og hans kone, Laura, døpt av pastor [[Lewi Pethrus]]. Dette skjedde i Filadelfiamenigheten i [[Stockholm]].

=== Lederen ===
Det er sagt om Barratt at han hadde en litt lutende og gyngende gange, et mildt, lunt vesen og et godt humør. Han var en gudfryktig og en dyktig leder og så på seg selv som leder. All motgang, kritikk og offentlig latterliggjøring de første årene gjorde at han ikke var noen arrogant leder.

[[Karsten Ekorness]] var aktiv i Filadelfia Oslo de siste tolv årene Barratt levde. Ekorness husket Barratt som en demokratisk leder. Alle fikk komme med synspunkter og debatten kunne være livlig. Alle saker om menighetens ledelse fikk en solid behandling.<ref name="Ekorness, K. 2006">Ekorness, K. 2006.</ref>

Barratt ble av mange sett på som den øverste lederen i europeisk pinsebevegelse. Han var forstander (pastor) i Filadelfia Oslo til sin død.

=== Predikanten ===
Thomas Ball Barratt markerte seg som predikant og holdt taler over hele Norden. Under sine reiser og besøk i ulike menigheter prekte han nok mye om åndsdåpen han hadde opplevd. Det var stor oppslutning i møtene. Gunvor Falch forteller at da Barratt besøkte [[Mosjøen]] i 1933, var både lokalet sprengfullt og det var kø langt nedover gaten. Barratts besøk gjorde et stort inntrykk.<ref>''Fikk ikke plass da Barratt kom.'' [[Korsets Seier]], 30. mars 2007. side 25.</ref> Nye menigheter i pinsebevegelsen ble etablert på flere av stedene.

[[Karsten Ekorness]] forteller at møtene med Barratt hadde en friskhet, Han likte ikke formelle ritualer men lot «frihetens ånd» råde. Han hadde ofte ganske fyldige prekenutkast, men talte gjerne fritt uten å holde seg for mye til prekenutkastet. Hans prekener var gjennomtenkte, grundige og ble gjennomført på en kultivert og distinkt måte. Barratts stemme var flott, sonor og velklingende.<ref name="Ekorness, K. 2006"/>

=== Sangforfatter og musiker ===
På Barratts 75-årsdag, debuterte Karsten Ekorness, som solist i menigheten og det var Barratt som akkompagnerte på piano. Ekorness ble en nær samarbeidspartner når det gjaldt menighetens sang og musikkliv. Filadelfiakoret ble startet av Barratt i 1932, senere overtatt av Ekorness.

Barratt var en musikalsk person og han betydde mye for sangen og musikken i pinsebevegelsen. Det fortelles at han kunne gå å sette seg på pianokrakken for å spille en improvisert kommentar i samtaler og diskusjoner. Han hadde for vane å sitte ved pianoet og spille, samtidig som han plystret melodiene.

Barratt har skrevet over ett hundre sangtekster og komponert melodier til flere av sine tekster. Han har også oversatt mange sangtekster til norsk. I 1911 fikk Barratt utgitt sangboken [[Maran ata (sangbok)|Maran ata]]. Den var den norske pinsebevegelsens første sangbok og inneholdt 110 sanger av Barratt, samt 130 oversettelser (av Barratt) til norsk. Men dette var ikke den første sangbok Barratt utgav. Det var ''Evangeliske sanger'', som kom allerede i 1887 og inneholdt 96 egne sanger. Barratts sanger har vært mye brukt og finnes i mange sangbøker.

Siste gang Barratt sang en solosang i menigheten (Filadelfia Oslo) var første søndag i 1940 og det var Ekorness som akkopagnerte på piano.<ref name="Ekorness, K. 2006"/> Teksten i sangen ble profetisk … «Jeg kommer, jeg kommer, for mitt hode bøyes ned, jeg hører stemmer kaller meg til himlens fred.» Barratt døde noen uker senere.