Redigerer The Temptations (avsnitt)

== The Temptations ==

Fram til 1963 spilte de inn sju singler (en under navnet ''The Pirates''). Ingen av dem kom inn på Hot 100-lista i USA. Likevel blei gruppa kjent som ei av landets mest talentfulle grupper, og det var særlig Paul Williams og Eddie Kendricks (som delte på førstestemmene) som vakte oppsikt. Plateselskapet prøvde med ulike låtskrivere og ulike stilarter for å finne hva som kunne bringe The Temptations til topps, men uten hell. På slutten av 1963 fikk Bryant sparken og blei erstatta av [[David Ruffin]].

I april året etter lyktes det så endelig for gruppa. Med «The Way You Do the Things You Do» (skrevet av Smokey Robinson og [[Bobby Rogers]]) kom de inn på Topp 20. Kendrick sang førstestemmen på denne og de to neste singlene. Robinson var imidlertid fascinert av Ruffins stemme, og var på leiting etter en passende låt. Det blei «My Girl» (av Robinson og [[Ronald White]]), som blei utgitt julaften 1964 og nådde førsteplass på listene i mars året etter. Den dag i dag er dette gruppas signaturmelodi. Ruffin sang også førstestemmen på neste tre singlene; alle kom inn på Topp 20.

[[Norman Whitfield]] overtok snart som hovedprodusent for gruppa, og han fikk flytta dem fra Robinsons myke ballader til en råere soul-stil à la [[James Brown]]. De fikk flere hits, de fleste med Ruffin i front. I perioden fram til 1968 kom det også årlig nye album fra The Temptations. De blei internasjonale stjerner og hadde hyppige tv-opptredener.

Ruffin mente nå at det var han som hadde sikra suksessen, og han tok til å kreve spesialbehandling. Da The Supremes endra navn til ''Diana Ross and The Supremes'', mente han at et tilsvarende navneskifte var passende for The Temptations. Samtidig gjorde [[kokain]]bruk at han ikke møtte til øvinger og konserter. Etter flere advarsler fikk han i juni 1968 sparken,og [[Dennis Edwards]] kom inn som erstatter. Ruffin godtok avgjørelsen til å begynne med, men så begynte han å dukke opp på gruppas konserter og hoppe opp på scenen under sanger som hadde vært hans. I oktober gikk han til sak mot Motown for å komme unna en tidligere solokontrakt han hadde med selskapet. Resultatet blei et forlik der han forplikta seg til å bli ut kontraktperioden.

The Temptations endra nå atter stil, denne gang mer mot [[funk]]/[[psykedelisk rock]]. De hadde flere felles opptredener og plater med ''Diana Ross and the Supremes'', som bevegde seg i samme retning. Temptations største suksess fra denne tida er singelen «Cloud Nine» og LP-en med samme navn. Begge kom blant de ti øverste på sine respektive lister, og albumet gav Motown selskapets første [[Grammy]].

Mot slutten av 1960-tallet svikta Paul Williams' helse, samtidig som han blei stadig mer alkoholisert. I 1969 og 1970 var Richard Street (fra ''The Distants'') gjerne med på turneer, der han enten sang Williams' stemme fra bak teppene eller deltok fullt på scenen. Samtidig blei forholdet mellom Kendrick og de andre i gruppa betent, og han gikk ut våren 1971. Omtrent på samme tid nådde «Just My Imagination (Running Away with Me)», der han og Paul Williams deler på å synge førstestemmen, topplassen på hitlistene. 

Kendrick blei erstatt av Ricky Owens, som imidlertid viste seg å være et dårlig valg. Gruppa blei derfor nå en periode en kvartett. Paul Williams slutta nå også, og Richard Street tok offisielt over. Williams forstatte som rådgiver og koreograf. Han kom seg noe helsemessig, og Motown var i gang med planer for en solokarriere ta han døde i 1973, sannsynligvis for egen hand. 

[[Damon Harris]] kom inn som gruppas femtemann, og de hadde flere store hitlåter på begynnelsen av 1970-tallet. Den største kom nok høsten 1972 med Whitfields [[opus magnum]], «Papa Was a Rollin' Stone», en lang dramatisk melodi, som i en nedkorta sjuminutters versjon havna på topp på pop-listene. Verket erobra tre Grammy-priser. Whitfield fulgte opp med flere komposisjoner i samme stil, men dette falt i dårlig smak hos medlemmene av The Temptations, og de bad om å få ham skifta ut som produsent. Dette skjedde, og Jeffrey Bowen overtok ansvaret for gruppa.

Tida for de store slagerne var nå over. Det blei gjort endringer både av besetning og av produsenter uten stor nytte. Otis Williams mente at Motown ikke satsa nok på gruppa, og i 1977 skifta de selskap til [[Atlantic Records]]. Heller ikke her fikk de noen suksess, og i 1980 vendte de tilbake til moderhuset.

Etter flere feilslåtte forsøk på å få nye hit valgte Motown å satse på en gjenforeningsturne i 1982. Eddie Kendricks og David Ruffin blei med igjen. Singelen «Standing on the Top» fikk relativt gode plasseringer, og turneen med sju sangere (Ruffin, Kendricks, Otis Williams, Franklin, Edwards, Richard Street og Glenn Leonard) blei – i alle fall økonomisk sett – en suksess. Samarbeidet var imidlertid fortsatt noe svakt, og etter endt turne forlot Ruffin og Kendricks gruppa igjen og fortsatte som duo.

De påfølgende åra hadde The Temptations en og annen hitlåt uten heilt å nå gamle høyder. Det var fortsatt uro i gruppa og stadige skifter i besetninga. I 1989 blei de innvotert i [[Rock and Roll Hall of Fame]]. Gruppemedlemmene som omtales i galleriet, er Edwards, Franklin, Otis Williams, David Ruffin, Eddie Kendricks og Paul Williams. Etter å ha møttes igjen ved denne anledninga gjennomførte tre av dem en turne under navnet ''Ruffin/Kendrick/Edwards, Former Leads of The Temptations''. Ei planlagt plate blei derimot ikke noe av, da Ruffin døde i 1991 av en overdose kokain. Året etter døde Kendrick (som på denne tida hadde sløyfa s-en sist i navnet sitt) av [[lungekreft]]. 

Helsa til flere av de gamle Temptations tok til å skrante, og utover på nittitallet fortsatte gruppa med stadig nye folk. I 1997 turnerte Otis Williams, Ron Tyson, Theo Peoples, Harry McGilberry og Terry Weeks. De opptrådte også i pausen på [[Super Bowl]] året etter. Samme år kom albumet ''Phoenix Rising'', og for første gang på over tjue år solgte de over en million eksemplarer av ei plate. 

I 1998 kom også en to-episoders tv-film basert på Otis Williams' sjølbiografi. Den blei godt mottatt og fikk [[Emmy]]-prisen for beste regi. Filmen var utgangspunkt for flere søksmål fra familien til andre av The Temptations. Disse førte imidlertid ikke fram.

I 1999 blei gruppa innvalgt i Vocal Group Hall of Fame. Med ulike sammensetninger har de fortsatt også i det nye årtusenet. I 2001 fikk de Grammy for albumet ''Ear-Resistible'', og i 2007 var de nominert for sin versjon av [[Marvin Gaye]]s «How Sweet It Is (To Be Loved by You)».

I 2024 ble sangen «My Girl» nummer 43 på [[Rolling Stone|Rolling Stones]] liste The 500 Greatest Songs of All Time.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-lists/best-songs-of-all-time-1224767/the-temptations-my-girl-2-1225295/|tittel=The 500 Greatest Songs of All Time|besøksdato=2024-10-04|dato=2024-02-16|fornavn=Rolling|etternavn=Stone|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref>