Redigerer The Rolling Stones (avsnitt)

=== 1962–1967 ===
The Rolling Stones ble startet etter at Brian Jones satte inn en [[annonse]] etter musikere å øve med i bladet ''Jazz News'' i mai 1962, en annonse Ian Stewart svarte på.<ref name=":0">{{Kilde www|url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/features/ian-stewart-the-sixth-rolling-stone-2236089.html|tittel=Ian Stewart: the sixth Rolling Stone|besøksdato=2016-04-19|forfattere=|dato=|språk=en-GB|verk=The Independent|forlag=|sitat=He was 23 when he saw an advertisement in Jazz News on 2 May 1962, inviting musicians to join a rhythm'n'blues group. Stewart found himself auditioning with a blond guitarist called Brian Jones. They clicked, and decided to form a band. Days later, they were joined by a singer, Mick Jagger, and a lean-faced guitarist called Keith. With Dick Taylor and Mick Avory on bass and drums, they called themselves The Rollin' [sic] Stones; and debuted at London's Marquee Club on 12 July 1962.}}</ref> Noen dager senere ble de gamle skolekameratene Mick Jagger og Keith Richards med. De hadde gått på [[barneskole]] i [[Dartford]] sammen, men hadde mistet kontakten. Da de tilfeldigvis møttes igjen på en jernbanestasjon i 1961, ble Richards fascinert av blues-platene ([[Chuck Berry]] og [[Muddy Waters]]) Jagger holdt i hånden. Jagger skulle studere ved [[London School of Economics]] og Richards var student ved Sidcup Art College.{{Sfn|Ose|1993|s=16}}<ref>{{Kilde www|url=http://www.bbc.com/news/uk-england-kent-15333771|tittel=Anniversary of Mick Jagger and Keith Richards Dartford meeting - BBC News|besøksdato=2016-04-19|språk=en-GB|verk=BBC News}}</ref> 

Brian Jones fant på band-navnet, som han hentet fra [[Muddy Waters]]' låt «Rolling Stone» fra 1950 og fra en verslinje i sangen «Mannish Boy». Dette skjedde over telefonen, da Jones skulle sette inn en annonse i ''Jazz News''.<ref>{{Kilde www|url=http://www.thedailybeast.com/articles/2012/10/01/speed-read-11-juiciest-bits-from-philip-norman-s-biography-of-mick-jagger.html|tittel=Speed Read: 11 Juiciest Bits From Philip Norman’s Biography of Mick Jagger|besøksdato=2016-04-19|fornavn=The Daily|etternavn=Beast|verk=The Daily Beast}}</ref> Tidlig i karrieren spilte The Rolling Stones [[coverlåt]]er av kjente artister som [[Chuck Berry]], [[Bo Diddley]], [[Screamin' Jay Hawkins]], Muddy Waters, [[Larry Williams]] og [[Howlin' Wolf]]. De utvalgte sangene var hentet fra mange ulike [[sjanger]]e: [[blues]], rhythm and blues, [[country]] og rock.

Perioden januar-mars 1963 var spesielt viktig for gruppen. Da ankom Bill Wyman medbringende sin Vox-forsterker,<ref>[https://www.julienslive.com/lot-details/index/catalog/341/lot/142947 Wymans forsterker]</ref> selv om Brian Jones mislikte ham for å være en ''teddyboy'' med hårsleik. Stones kjempet også for å få med seg Charlie Watts,<ref>[[Keith Richards]]: ''Livet'' (s. 102), forlaget Bazar, ISBN 978-82-8087-403-0</ref> og lyktes til sist. 

Bandets første album ''[[The Rolling Stones (album)|The Rolling Stones]]'' ble utgitt i 1964 i Storbritannia. I USA ble et nesten identisk album gitt under navnet ''England's Newest Hit Makers''. På den tiden var Rolling Stones et rent blues-band. På den tiden var det vanlig med 12 låter på et album i Storbritannia og etter 9 låter gikk bandet tomt brukte tidligere utgitte låter.{{Sfn|Ose|1993|s=36-42}} Albumet inneholder låter som «Route 66» som opprinnelige er en [[Nat King Cole]]-låt, men det er Chuck Berrys versjon som ligger til grunn for Stones' innspilling.{{Sfn|Ose|1993|s=67}} «I Need You Baby (Mona)» (Bo Diddley) og «Carol» (Chuck Berry). «Tell Me (You're Coming Back)» er den eneste låten på albumet som er signert Jagger/Richards. Enkelte låter var imidlertid signert [[Nanker Phelge]], som var [[pseudonym]]et bandet brukte når låtene var laget av gruppen som helhet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.rollingtimes.org/articles/Who-What-is-Nanker-Phelge/|tittel=Who/What is Nanker Phelge?|besøksdato=2016-04-19|verk=Rollingtimes.org|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20160303171002/http://www.rollingtimes.org/articles/Who-What-is-Nanker-Phelge/|arkivdato=2016-03-03}}</ref>{{Sfn|Ose|1993|s=27}}

I mai 1963 signerte Stones kontrakt med Dick Rowe hos [[Decca Records]] i [[Carnaby Street]]. Rowe hadde året før sagt nei til [[The Beatles’ prøvespill hos Decca|Beatles etter prøveinnspilling]]. [[Beatles]] som de alltid hadde et godt forhold til, hadde anbefalt dem. Oldman kom med trange svarte [[jeans]], svarte rullekragegensere og spanske støvler som inngikk i det ''image'' han mente ville kle dem best.{{Sfn|Ose|1993|s=20}}<ref>[https://ultimateclassicrock.com/rolling-stones-sign-to-decca/ Dagen da Stones signerte kontrakt med Decca]</ref> 

Selv mente Stones at de fikk kontrakt med Decca Records rett og slett fordi selskapet tidligere hadde sagt nei til Beatles, som da gikk til [[EMI]] i stedet. En slik tabbe hadde ikke Decca råd til to ganger.<ref>Keith Richards: ''Livet'' (s. 161)</ref> I 1965 brakte Oldham gruppen sammen med [[Allen Klein]], som sørget for å reforhandle kontrakten med Decca. «Ta på [[solbriller]] og ikke si et ord.» Ifølge Richards stod de der tause «som skremsler», og det fungerte.<ref>Keith Richards: ''Livet'' (s. 171-72)</ref>  

Albumet ''The Rolling Stones'' ble en umiddelbar suksess i Storbritannia og ble et av de mest solgte albumene i 1964. Førsteplassen på hitlistene ble beholdt i hele 12 uker.<ref>{{Kilde www|url=https://books.google.com/books?id=KBbwBQAAQBAJ|tittel=British Albums Chart - All Time Top 1000| besøksdato=2016-04-19| dato=2013-09-01| fornavn=Michael| etternavn=Churchill|språk=en|forlag=Lulu.com}}</ref> I USA havnet ''England's Newest Hit Makers'' på 11. plass på hitlistene og solgte til [[salgstrofeer i musikkbransjen|gullplate]].

Gruppen gav ut flere album de neste årene, både i Storbritannia og USA, alle med stor suksess. I 1965 kom ''Out of Our Heads'', som skulle bli deres siste album i Storbritannia som hadde et flertall av coverlåter. Den amerikanske utgivelsen av albumet inneholdt også slageren «(I Can't Get No) Satisfaction», som nådde førsteplassen på hitlistene både i Storbritannia, USA og Norge. I Storbritannia ble den kun utgitt som singel, fordi det på denne tiden ikke var vanlig å gi ut låter både som singel og på album.
[[Fil:The Rolling Stones ankommer Fornebu, 1965.jpg|thumb|Gruppen på [[Fornebu]] i 1965.]]
24. juni 1965 spilte The Rolling Stones to konserter i Messehallen på [[Skøyen|Sjølyst]] i Oslo.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dagsavisen.no/helg-nye-inntrykk/the-rolling-stones-tilbake-til-fornebu-1.283079|tittel=The Rolling Stones tilbake til Fornebu|besøksdato=2016-04-19|verk=www.dagsavisen.no}}</ref>

Da albumet ''Aftermath'' kom ut i 1966, besto det kun av egenproduserte låter. Albumet ble en suksess, og tidsskriftet ''Rolling Stone'' kåret i 2002 albumet til det 108. beste albumet noensinne.<ref>[https://web.archive.org/web/20130115054757/http://archer2000.tripod.com/sbs/awardsrs500.html ''Aftermath'' rangert av ''Rolling Stone'']</ref>

På denne tiden begynte samholdet innad i gruppen å slå sprekker. Mens Brian Jones i starten fremsto gruppens leder, overtok Mick Jagger og Keith Richards i større grad utover 1960-tallet, siden de ble gruppens sangskrivere. Keith Richards skrev at dette var «Brians åpne sår»: «Han mistet status, og deretter mistet han interessen.»<ref>[https://faroutmagazine.co.uk/rolling-stones-paint-it-black-story-brian-jones/ Historien bak ''Paint it black'']</ref> Jones følte seg tilsidesatt og henfalt etter hvert til narkotikamisbruk. At Richards også overtok Jones' kjæreste, Anita Pallenberg, hjalp heller ikke på samarbeidsklimaet.

Etter hvert ble narkotikamisbruk vanligere i bandet. 10. mai 1967 ble Jagger og Richards siktet for ulovlig narkotikabesittelse, og Brian Jones arrestert hjemme i sin leilighet. Det hele var opplagt en samkjørt aksjon, ettersom presse og fjernsynsteam møtte frem flere minutter <u>før</u> politiet banket på hos Jones med [[arrestordre]]n. Rettssaken ble holdt i [[Chichester]]. Richards ble av dommeren kalt «avskum» og «pakk», og 29. juni funnet skyldig og dømt til ett års fengsel for å ha tillatt bruk av narkotika i hjemmet sitt. Dommen ble anket, og han slapp ut mot [[kausjon]] etter én dag i [[Wormwood Scrubs]], som spionen George tidligere hadde rømt fra over de seks meter høye fengselsmurene. Mick Jagger ble dømt til fire måneders fengsel for besittelse av [[amfetamin]]-tabletter, enda disse var skrevet ut på lege[[resept]].<ref>Keith Richards: ''Livet'' (s. 215-16)</ref> Da rykket redaktør William Rees-Mogg ut i selveste ''[[the Times|Times]]'' på lederplass, i protest mot urimeligheten i dommen.<ref>[https://www.spectator.co.uk/article/the-day-lord-rees-mogg-made-me-want-to-cry-out-in-pain Stephen Glover om lord Rees-Moggs leder i ''Times'']</ref>

Samme år gav bandet ut albumet ''[[Their Satanic Majesties Request]]'', som var et forholdsvis utypisk Rolling Stones-album. Albumet var inspirert av [[psykedelisk musikk|psykedelisk rock]]. Det huskes kanskje spesielt for at det er den eneste gangen [[Bill Wyman]] fikk med en av sine låter på et Rolling Stones-album. «In Another Land» var hans komposisjon, og han sang også låten på utgivelsen. Man kan også høre [[John Lennon]] og [[Paul McCartney]] synge i låten «Sing This All Together (See What Happens)» (som ikke må forveksles med «Sing This All Together» fra samme album). ''Their Satanic Majesties Request'' ble ingen stor suksess, til tross for at det nådde tredjeplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i De forente stater.