Redigerer The Everly Brothers (avsnitt)

==Karriere==
[[File:Everly Brothers - Modern Screen, Oct. 1958.jpg|thumb|Everly Brothers, 1958]]
[[File:Stevie Wonder Everly Brothers 1970.jpg|thumb|Everly Brothers sammen med [[Stevie Wonder]] (til venstre), ABC TV 1970.]]
I november 1955 skrev de en seksmåneders kontrakt med [[Columbia]] og spilte inn fire låter i februar 1956 uten stor suksess. Da kontrakten løp ut prøvespilte de for Cadence og for [[Capitol]] uten å få napp. På dette tidspunktet var de pengelens og vurderte å flytte til foreldrene i Chicago. En dag fikk de prøvespille for Wesley Rose fra musikkforlaget Arcuff-Rose og lykkes med Roses hjelp å få kontrakt med plateselskapet Cadence høsten 1956. De hadde på denne tiden blitt eksponert for musikk av Little Richard, Bill Haley, Elvis og Chuck Berry, og med denne inspirasjonen tilsatte de musikken sin et anstrøk av rockerytme. Felice Bryant og [[Boudleaux Bryant]] hadde i 1956 skrevet sangen «[[Bye Bye Love]]» og flere artister takket nei til å spille den inn. Wesley Rose overlot sangen til Everly-brødrene som spilte den inn 3. januar 1957 i [[RCA]]s studio Nashville med hjelp fra Chet Atkins. Atkins fikk tak i freelancemusikere til innspillingen og bidro selv på gitar. Singelen ble gitt ut mars 1957 og i løpet av noen uker gikk den overraskende nesten til topps på hitlistene.<ref name=":3" />

De neste sangene ble også skrevet av Bryant-paret (som gjorde et vesentlig bidrag til brødrenes suksess)<ref name=":4" /> og på slutten av 1950-tallet begynte de å spille inn egne komposisjoner. «Wake up little Susie» var deres andre single hvor teksten ble omskrevet fordi den opprinnelige ble oppfattet som vovet; den nådde toppen av hitlistene i USA. I 1957 ga de ut [[Roy Orbison]]<nowiki/>s «Claudette» som en B-side før Orbison var en etablert artist. Låtene, båden sang og instrumenter, ble detaljert arrangert før innspilling. Instrumenteringen besto som regel av to klassiske gitarer, bass, trommer og piano. Everly Brothers sound var så særpreget at det var vanskelig å lage vellykkede coverversjoner. De opptrådte på [[Grand Ole Opry]] i mai 1957 og ble invitert til de kjente TV-programmene. I 1958 og 1959 ga de ut flere singler som nådde nesten eller helt til topps på hitlistene. I begynnelsen skrev de selv bare noen få B-sider av singlene, sommeren 1959 ga de ut «Till I Kissed You»/«Oh What a Feeling» der begge sangene var skrev av Don Everly. Sommeren 1958 ga de ut albumet ''Songs Our Daddy Thaught Us''. Den niende singelen «Let it be me» (skrevet av franske Gilbert Becaud) ble spilt inn i New York med åtte fioliner og en cello som backing. I 1960 var de første gang på turne i England. I tiden 1957-1960 solgte de 15 millioner plater.<ref name=":3" /><ref name=":4" />

I 1960 skrev de kontrakt med [[Warner]] og fortsatte å gi ut singler som ble hits. Den andre LP-en for Warner, ''A Date with the Everly Brothers'' inneholder flere hits: «Lucille» (av Little Richard), «Love Hurts» (av Bryant), «Cathys Clown» (Don Everly) og «Stick With Me Baby» (av Mel Tillis). «[[Crying in the Rain]]» ble gitt ut i 1961 (senere covret av [[a-ha]]) og kom på topp-ti hitlistene i USA og Storbritannia. På denne tiden sank brødrenes popularitet jevnt og trutt. På midten av 1960-tallet spilte de inn mer rockepreget musikk med albumene ''Rock'n'Soul, Beat'n'Soul'' og ''Two Yanks in Britain'' hvor [[Jimmy Page]] medvirket på gitar. Disse to albumene gjorde seg ikke spesielt bemerket.<ref name=":3" /> «Love Hurts» skal ha blitt covret over 40 ganger da [[Nazareth]] laget en populær rocke-ballade-versjon i 1976.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Historien om rock | isbn = 8252518184 | utgivelsessted = [Stabekk] | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348004 | side = }}</ref> Everly Brothers var det første store bandet på Warner og la grunnlaget for plateselskapets vekst til et av de store i verden.<ref name=":5" />

Duoen slo igjennom i 1957<ref name=":3" /> med sine vokalharmonier og akustisk [[gitar]].<ref name=":2" /> Sangene ble til dels skrevet av Boudleaux Bryant.<ref name=":3" /> Musikken hadde røtter i [[country]] (deres foreldre var countrymusikere), men de beveget seg etter hvert nærmere [[rock]], blant annet ved at de gikk over til [[elektrisk gitar|elektriske gitarer]] og et litt annet lydbilde. Deres utseende og harmoniske sang gjorde at de ikke ble betraktet som like kontroversielle som flere av de øvrige tidlige rockmusikere som [[Little Richard]], [[Jerry Lee Lewis]]<ref name=":3" /> og [[Elvis Presley]], og hadde mindre av disse rockernes energiske sceneshow. Everly Brothers var ledende i musikalsk tenåringsromantikk på 1950-tallet. Også privat hadde de en forsiktig og nedtonet stil.<ref name=":3" /> Ettertiden viser at de hadde stor betydning for rockmusikkens utvikling.

Duoen hadde sin storhetstid de siste årene av 1950-tallet og i første halvdel på 1960-tallet,<ref name=":3" /> men etter at de begge ble innkalt til militærtjeneste 1961-1962<ref name=":3" /> samtidig med at den britiske musikalske invasjonen gjorde seg gjeldende, klarte duoen aldri å gjenerobre sin tidligere posisjon. De fortsatte å gi ut plater, men skilte lag under en konsert i Buena Park, Californian, i 1973.<ref name=":3" /> De begynte å opptre sammen igjen i 1983 og ga ut comebackalbumet ''Everly Brothers 84''<ref name=":3" /> blant med bistand fra [[Paul McCartney]].<ref name=":4" /> McCartney skrev sangen «On The Wings Of A Nightingale», som ble en liten hit. Det vordende norske bandet [[a-ha]] møtte på denne tiden Everly Brothers i [[Abbey Road Studios]] via manageren [[Terry Slater]] som organiserte brødrenes gjenforening.<ref name=":5">{{Kilde bok | forfatter = Marcussen, Tor | utgivelsesår = 1985 | tittel = "We want the world and we want it now": boka om a-ha | isbn = 8251610494 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100907593 | side = }}</ref> De opptrådte siden en del sammen blant annet på [[Simon & Garfunkel]]s gjenforeningsturne i 2003&ndash;2004. 

Phil Everly hadde en solokarrière, hvor han blant annet spilte inn sanger med [[Cliff Richard]] med en viss suksess.{{tr}}

I Norge hadde douen særlig stor suksess med singelen «Crying in the Rain» på begynnelsen av 1960-tallet, og [[a-ha]] spilte inn en versjon av denne i 1990 på deres fjerde album, ''[[East of the Sun, West of the Moon]]''.

I 1963 turnerte det ferske bandet [[Rolling Stones]] sammen med brødrene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Wyman, Bill  | utgivelsesår = 1990 | tittel = Stone alone: historien om et rockeband | isbn = 8202127181 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015110608153 | side = }}</ref>