Redigerer The Band (avsnitt)

==Historie==
;1957–1964: The Hawks

Medlemmene i The Band kom gradvis med i The Hawks, backingbandet til Toronto-baserte rockabillysangeren [[Ronnie Hawkins]]. [[Levon Helm]] begynte å spille med bandet i 1957, og ble fast trommeslager i bandet etter avlagt eksamen i high school i 1958. Helm turnerte med The Hawkins fra Arkansas til Ontario, der bandet fikk med seg [[Robbie Robertson]], [[Rick Danko]], [[Richard Manuel]] og [[Garth Hudson]]. [[Stan Szelest]] som ble medlem i The Band var også med i The Hawkins på den tiden. I 1963 forlot gruppen Hawkins på grunn av personlige årsaker. De var lei av å spille de samme sangene så ofte og ville opptre med originalt materiale, og de var lei av Hawkinss strenge lederskap.

Etter at bandet hadde forlatt Hawkins i 1963, var bandet en kort stund kjent som "The Levon Helm Sextet" med seks saksofonister, med det sjette medlemmet, saksofonisten Jerry Penfound, og etter hvert "Levon and the Hawks" da Penfound sluttet i bandet. I 1965, utga de en singel på Ware Records med navnet "The Canadian Squires", men returnerte til navnet Levon and the Hawks da de skulle ha en innspilling for Atco senere det året. I 1965 møtte Helm og bandet bluessangeren Sonny Boy Williamson II. De ville alle spille inn sammen med ham, og tilbød seg å bli backingbandet hans, men Williamson døde ikke lenge etter at de hadde truffet hverandre.

Senere i 1965, leide Bob Dylan dem til å spille med ham på hans U.S. turnê i 1965 og verdensturnê in 1966. Etter 1966 turnēen, flyttet bandet med hjelp fra Dylan og hans manager, Albert Grossman, til Saugerties, New York, hvor de gjorde en innspilling i 1967 som ble til ''The Basement Tapes'', en slags basis for deres debutalbum i 1968, ''[[Music from Big Pink]]''. Fordi de alltid var "the band" for forskjellige sangere i [[Woodstock]], mente Helm at navnet "The Band" passet bra for bandet. De begynte å opptre som "The Band" i 1968 og fortsatte med å gi ut 10 studioalbum. Dylan fortsatte arbeidet sammen med The Band gjennom hele deres karriere, inkludert en turnê sammen i 1974.

;1965–1967: Med Bob Dylan
[[File:The Big Pink (crop).jpg|thumb|250px|right|alt=|"Big Pink" i 2006]]
Sommeren 1965 begynte Bob Dylan å se etter et backingband til sin første «elektriske» turné i USA. Levon and the Hawks ble anbefalt av blues-sangeren John Hammond jr. (John Paul Hammond), som tidligere samme år hadde spilt sammen med Helm, Hudson og Robertson på sitt album ''So Many Roads'' på plateselskapet Vanguard Records.

Etter å ha hørt bandet spille og ha møtt Robertson, inviterte Dylan Helm og Robertson til å bli hans backingband, men kravet var at han leide inn hele The Hawks. Dylan aksepterte det og inviterte Levon og The Hawks til å turnere sammen med seg.

Med Dylan spilte The Hawks på en rekke konserter fra september 1965 og hele mai 1966, som ''Bob Dylan and the Band''. Konsertene ble ofte møtt av misnøye og piping fra ''folk music''-tilhengerne.

Under og imellom turneer, prøvde Dylan og The Hawks seg på noen innspillinger, men uten tilfredsstillende resulter. Sesjoner i oktober og november skapte bare en brukbar singel («Can You Please Crawl Out Your Window?»), og to dagers innspilling i januar 1966 av noe som var planlagt å bli Dylans neste album, ''[[Blonde on Blonde]]'', resulterte i «One of Us Must Know (Sooner or Later)», som ble utgitt som en singel noen uker senere og ble valgt til en låt på albumet. På «One of Us Must Know», ble Dylan backet av trommeslageren Bobby Gregg, bassisten Danko (Bill Lee), gitaristen Robbie Robertson, pianisten Paul Griffin og [[Al Kooper]]. I Nashville ble Robertsons gitar fremtredende på ''Blonde on Blonde''-opptaket, spesielt på «Leopard-Skin Pill-Box Hat», men de andre medlemmene av The Hawks var ikke med på innspillingene.

På den europeiske delen av deres turné i 1966 overtok Mickey Jones for Sandy Konikoff på trommer. ''Dylan and the Hawks'' spilte på Free Trade Hall i Manchester 17. mai 1966. Nær slutten av Dylans opptreden med elektriske instrumenter ropte noen «Judas!» Dylan svarte ''«I don't believe you. You're a liar!»''

Da opptaket ble utgitt offisielt i 1998, betegnet Richie Unterberger{{hvem}} innspillingen som «et viktig dokument om rockens historie».

29. juli 1966 ble Dylan skadet i en motorsykkelulykke som førte til at han måtte avlyse opptredene i Woodstock, New York. I mellomtiden backet The Hawks andre artister, inkludert [[Tiny Tim]]. Dylan inviterte da The Hawks til å opptre med ham i Woodstock i februar 1967. Danko, Hudson, og Manuel leide et stort, rosa hus, som de kalte "Big Pink", nære West Saugerties, New York. Den neste måneden (i begynnelsen uten Helm) fortsatte de med innspillinger av bootlegs og serier av demos, i begynnelsen i Dylans hus i Woodstock og senere i «Big Pink», som ble utgitt på LP som ''The Basement Tapes'' i 1975 og med alle spor i 2014. Helm deltok ikke på den første innspillingen, deltok i senere innspillinger og la på noen overdubs spilt inn i 1975 før albumet ble utgitt.

:Tidlig suksess
Innspillingene med Bob Dylan sluttet i oktober 1967, da Helm hadde sluttet seg til gruppen igjen og The Hawks begynte å skrive sine egne sanger ved "Big Pink". Da de møtte opp i studio igjen, hadde de fortsatt ikke noe navn på bandet sitt. Historiene varierer når det gjelder hvordan de til slutt tok navnet "The Band". I ''The Last Waltz'', forklarte Manuel at de ville kalle seg enten "the Honkies" eller "the Crackers" (et navn de brukte da de backet Dylan i en hyllningskonsert til Woody Guthrie i januar 1968), men disse navnene ble nektet av plateselskapet sitt. Robertson mente at i tiden med Dylan ble de nevnt som "the band" og navnet ble værende. Først mislikte de navnet, men etter hvert likte de navnet.. I 1969 refererte magasinet Rolling Stone til dem som "the band from Big Pink".

Deres første album, ''[[Music from Big Pink]]'' (1968) fikk gode anmeldelser. Albumet inneholdt blant annet tre sanger skrevet av Dylan eller skrevet sammen med Dylan («This Wheel's on Fire», «Tears of Rage» og «I Shall Be Released») og også «The Weight», som ble brukt i filmen ''[[Easy Rider]]'' og ble derfor deres mest kjente sang.

Tidlig i 1969, etter suksessen med ''Music from Big Pink'', dro The Band på turnê, der de begynte med en opptreden på [[Winterland Ballroom]]. De opptrådte på [[Woodstockfestivalen]] (deres opptreden i den berømte Woodstock-filmen var ikke inkludert i filmen på grunn av lovmessige komplikasjoner). Senere samme år opptrådte de sammen med Dylan ved den britiske "Isle of Wight Festival" (der flere sanger fra festivalen ble inkludert på Dylans ''[[Self Portrait]]'' album). Samme år dro de til [[Los Angeles]] for å spille inn sitt neste album, ''[[The Band (album)|The Band]]'' (1969). Deres upolerte versjoner sangene og arrangementene på albumet stod i sterk kontrast til datidens popmusikk. (Noen andre artister gjorde tilsvarende stilistiske trekk samtidig, blant annet Dylan, på albumet ''[[John Wesley Harding]]'', som ble skrevet under "the Basement Tapes sessions", og også med [[The Byrds]] på albumet ''Sweetheart of the Rodeo'', som hadde to sanger fra ''Basement Tapes''.) The Band hadde med gamle sanger fra [[Den amerikanske borgerkrigen|Den amerikanske borgerkrigen]], «[[The Night They Drove Old Dixie Down]]» til starten av [[fagforening]] for "farm workers" i sangen "King Harvest (Has Surely Come)".


'''1973–1975: Flytting til Shangri-La'''

I 1973 ga The Band ''[[Moondog Matinee]]'', et album med coverlåter. Det var ikke planlagt noen turnê til støtte for albumet, hvilket skapte blandede kommentarer. Den 28. juli 1973, spilte de på den legendariske "Summer Jam at Watkins Glen", en massiv konsert ved the Grand Prix Raceway ved Watkins Glen, New York. Forestillingen som ble sett av over 600,000 publikummere, inneholdt også opptredener av [[Grateful Dead]] og [[The Allman Brothers Band]]. Det var under denne opptredenen at det ble en diskusjon om bandet skulle begynne å opptre som backing igjen for Bob Dylan, som hadde flyttet til [[Malibu]] i [[California]] sammen med Robertson. Sent i 1973, hadde Danko, Helm, Hudson og Manuel kommet sammen med dem, og det første de ble enige om var å delta med Dylan på albumet ''[[Planet Waves]]''. Albumet ble utgitt samtidig med deres turnê sammen i 1974, der de opptrådte på 40 show i [[Nord-Amerika]] i januar og februar 1974. Senere samme år ble livealbumet ''[[Before the Flood]]'' utgitt. Albumet dokumenterer deres turné.

På denne tiden brakte The Band inn ''Planet Waves'' produsenten Rob Fraboni for å få hjelp med design av et musikkstudio for gruppen. I 1975 var the studioet, kjent som "Shangri-La" ferdig til bruk. Samme år spilte The Band inn og utga albumet ''[[Northern Lights – Southern Cross]]'', deres første album med kun nytt materiale, [[Cahoots]], i 1971. Alle de åtte sangene var skrevet av Robertson. Selv om albumet ikke solgte så mye, har albumet fått gode kritikker og er likt av fansen. Levon Helm anser dette albumet som et av de bedre han har laget. Han skrev i sin bok ''This Wheel's on Fire: Levon Helm and the Story of the Band'': "Det er det beste albumet vi har laget siden ''The Band''. Albumet ledet til eksperimentering av Hudson, med bytting til synthesizers, for eksempel på "Jupiter Hollow".


'''1976–1978: The Last Waltz'''

''Hovedartikkel:''  ''[[The Last Waltz]]''

På midten av 1970-tallet, ble Robbie Robertson urolig når det gjaldt turnering etter at ''Northern Lights – Southern Cross'' ikke nådde opp til den kommersielle forventningen. Mange av gruppens opptredener på turnêene i 1976 var på teatre og mindre arenaer på mindre markeder (inkludert ''Santa Cruz Civic Auditorium'', ''Long Island Arena'' og ''Champlain Valley Expo'' i [[Essex Junction (Vermont)|Essex Junction]], [[Vermont]]) med avslutning som oppvarming for [[ZZ Top]] at the Nashville Fairgrounds i september. Tidlig i september, pådro Richard Manuel en alvorlig nakkeskade i en båtulykke i Texas, noe som fikk Robertson til å raskt få The Band til å dra seg tilbake fra live-opptredener etter å ha fremført en massiv "farvel-konsert" kjent som [[The Last Waltz]]. Etter en opptreden 30. oktober på [[Saturday Night Live]], en opptreden som inkluderte kalkun-middag for publikum bestående av 5.000 tilskuere, ble holdt 25. november, "Thanksgiving Day" i 1976, ved [[Winterland Ballroom]] i [[San Francisco]], [[California]] og inneholdt også en horn-opptreden arrangert av Allen Toussaint og en rekke med gjesteartister, inkludert de kanadiske artistene [[Joni Mitchell]] og [[Neil Young]]. To av gjestene var kjent med The Band: [[Ronnie Hawkins]] og [[Bob Dylan]]. Andre gjester som de satte pris på (i noen tilfeller hadde opptrådt med tidligere) inkluderte [[Muddy Waters]], [[Dr. John]], [[Van Morrison]], [[Ringo Starr]], [[Eric Clapton]], [[Ron Wood]], Bobby Charles, [[Neil Diamond]] og [[Paul Butterfield]]. Konserten ble filmet av Robertsons venn, [[Martin Scorsese]].

I 1977, ga The Band ut sitt syvende studioalbum, ''[[Islands (The Band-album)|Islands]]'', som fullførte deres platekontrakt med Capitol slik at en planlagt ''Last Waltz'' film og album kunne utgis av [[Warner Records|Warner Bros.]] ''Islands'' inneholdt en mix av original sanger og covers, og var det siste albumet med The Bands originale besetning. That same year, spilte bandet inn en liveopptreden med countrysanger [[Emmylou Harris]] («Evangeline») og gospel-soulgruppe, [[The Staple Singers]] («The Weight»). Scorsese kombinerte disse nye opptredene med intervjuer han hadde spilt inn med artistene ved en 1976-konsert med film og fotografier. Det resulterte i en konsert–film–dokumentar som ble utgitt i 1978, sammen med en trippel-LP soundtrack.


'''1983–1989: Nydannelse og tapet av Richard Manuel'''

Bandet fortsatte med turnering i 1983 uten Robertson, som hadde funnet suksess som en Hollywood musikkprodusent. Som et resultat av deres stadig mindre popularitet, opptrådte de i teatre og klubber som trekkplastre og tok støtteopptredener på større arrangementer med engangs støttemedlemmer som [[Grateful Dead]] og [[Crosby, Stills and Nash]].

Etter en opptreden performance i [[Winter Park (Florida)|Winter Park, Florida]], 4. mars 1986, hengte Manuel seg, 42år gammel, i sitt motellrom. Han led i mange år av alkoholisme og stoffavhengighet og hadde vært edru i flere år siden 1978, men hadde begynt å drikke alkohol og å misbruke stoff igjen i 1984. Manuels rolle i bandet som pianist ble overtatt av hans gamle venn, Stan Szelest, (som døde ikke lenge etter) og så av Richard Bell. Bell hadde spilt med Ronnie Hawkins etter avskjeden fra det originale Hawks, og var mest kjent fra sine dager som medlem i Janis Joplins "Full Tilt Boogie Band".

The Band ble innvalgt i "Canadian Music Hall of Fame" ved Juno Awards i 1989, der Robertson ble gjenforent med originalmedlemmene Danko og Hudson. Med det kanadiske countryrockbandet Blue Rodeo som et backingband, kalte "Music Express" 1989-versjonen av Juno en symbolsk "overlevering av stafettpinnen" fra The Band til Blue Rodeo.


'''1990–1999: Tilbake til siste innspilling'''

I 1990 begynte Capitol Records og gi ut innspillinger fra 1970 på nytt. De tre gjenværende medlemmene i bandet fortsatte å turnere og spille inn album med nye musikere som overtok Manuels og Robertson's roller. The Band opptrådte ved Bob Dylans 30-årsjubileumskonsert i New York City i oktober 1992, der de opptrådte med sin egen versjon av Dylan's «When I Paint My Masterpiece». I 1993, ga gruppen ut sitt åttende studioalbum, ''Jericho''. Uten Robbie Robertson som lyriker, kom mye av låtskrivingen til albumet fra utsiden av bandet. Det året, deltok The Band, sammen med Ronnie Hawkins, Bob Dylan og andre utøvere, i President [[Bill Clinton|Bill Clintons]] 1993 "Blue Jean Bash" innsetnings fest.


'''2001 – '''

I 2002 kjøpte Robertson alle de andre tidligere medlemmers økonomiske interesser ibandet (med unntagelse av Helm), noe som gav han full kontroll på presentasjon av gruppens materiale, inkludert senere samlinger. Richard Bell døde av [[Benmargskreft|benmargskreft]] i juni 2007.

The Band mottok en "Lifetime Achievement Grammy Award" den 9. februar 2008, men det ble ikke noen samling av tidligere medlemmer. Til ære for tildelingen av prisen, avholdt Helm en ''Midnight Ramble in Woodstock''. Han fortsatte med å opptre og ga ut flere album. 17. april 2012, ble det annonsert på Helms offisielle webside at han var i "det siste stadiet i kreftsykdommen". Han døde to dager senere.