Redigerer Televerkets forskningsinstitutt (avsnitt)

== Digitalisering og grunnleggelsen av TF==

På 1960-tallet foregikk det en rivende teknisk utvikling, først og fremst gjennom [[digitalisering]]en av telenettene hvor overføring av informasjon via frekvensmodulerte svingninger ble avløst av pulskodemodulert overføring av binær-kodet informasjon. Televerket var også aktive i utviklingen av [[mobiltelefoni]] og åpnet i 1966 et av verdens første landsdekkende mobilnett, [[OLT]]. Norske teleingeniører holdt seg orientert om utviklingen av digital overføringsteknologi. FFI-ingeniøren [[Nic. Knudzon]]s forskningsopphold ved [[Massachusetts Institute of Technology|MIT]] i 1948 - hvor han studerte under [[Norbert Wiener]] og som første nordmann ble gjort kjent med [[transistor]]en. Teleingeniørene [[Bjarne Hisdal]] og [[Bjørn Rørholt]] studerte samtidig fysikk og digitalteknikk ved [[Harvard University]]. I USA var [[AT&T]] Bell Laboratories en pådriver innen forskningen på pulskodemodulasjon, som Hisdal beskrev på norsk i 1950 uten at Telegrafvesenet tok beskrivelsen av de teletekniske bruksmulighetene på alvor.<ref>Thue, 2005, side 107-108.</ref> Nic Knudsson og datamaskinforskeren Bjørn Rørholt gikk etter studiene inn i FFI, hvor de arbeidet med praktisk utbygging av [[radiolinje]]-samband samtidig som de holdt seg oppdatert på dataområdet. Samtidig innledet Telegrafverket også et økende samarbeid med [[Norsk regnesentral]], som i 1965 foretok de første norske overføringer av data mellom datamaskiner via telenettet i 1963 og 1965, ved hjelp av [[modem]] fra L M Ericsson.

Nic Knudzon ble i april 1967 tilsatt som den første sjef for Televerkets forskningsinstitutt. Det skjedde i en krisetid for etaten, som gikk gjennom ytre framskyndet omorganisering og fornyelse etter en rekke av tekniske problemer og tregheter i teletilbudet. I en periode i 1969 brøt telefonnettet sammen i [[Oslo]], med ringvirkninger utover i landet. I januar 1968 ble telegrafdirektør Leif Larsen avløst av [[Per Øvregard]] som direktør for det nyorganiserte [[Televerket]]. Det var seks ansatte i 1967, 11 ved inngangen til 1968, og 20 ansatte (hvorav 11 forskere) ved inngangen til 1969.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1968.Low_.pdf Årsrapport 1968] - ''Telegrafverkets forskningsinstitutt'', hos Norsk telemuseum, side 14. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>
De første årene holdt TF til i leide lokaler i [[Forsvarets forskningsinstitutt]], og fra romjulen 1973 i egne lokaler på [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]]. Arbeidsprogrammet ble fastsatt av Telegrafstyret i desember 1967, og det ble satset på tre forskningsområder - datatransmisjon, pulskodemodulasjon, og svitsjng.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1967.Medium.pdf ''Årsrapport 1967] - ''Telegrafverkets forskningsinstitutt'', hos Norsk telemuseum, side 8-9. Besøkt 27. oktober 2017.</ref> Men etter et år var oppgavene utvidet til også å utforske [[satellittkommunikasjon]], [[akustikk]] og «kretsteknikk, og det ble inngått et 3-5-årig forskningsprogram sammen med [[NTH]] i Trondheim om utvikling av dataprogramstyrte telefonsentraler.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1968.Low_.pdf Årsrapport 1968] - ''Telegrafverkets forskningsinstitutt'', hos Norsk telemuseum, side 17 og 29. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>»

[[Halvor Bothner-By]] var blant forskerne som ble satt til å drive langsiktig teknologiforskning, og så i 1969 for seg at på 
:''«lang sikt er det spørsmål om å skaffe kommunikasjon for et integrert offentlig informasjonssystem av enormt omfang, der abonnentene kan sende inn, hente ut eller få behandlet ønskede informasjoner innen teknikk og vitenskap, produksjon, handel og øvrig næringsliv, og annen menneskelig informasjonsvirksomhet, fra et nett av samarbeidende datasentraler».''<ref>Telegrafverkets forskningsinstitutt, ''Årsrapport 1968'', side 64. Gjengitt i Thue (2005), side 100.</ref>

Instituttsjef Knudzon så for seg at nummerskiven ble avløst av tastetelefoner, og en videre utvikling med bilde- og dataoverføring over telefon som en «hjemmenes datasentral», i tillegg til fjernsynsoverføring via [[Satellitt-TV|satellitt]] hvor fjernsynsapparatene kan «gjøres store og flate som malerier». Alt sammen med stadig økende krav til overføringskapasitet i telenettet, hvor pulskodemodulasjon og bruk av «glassfiberrør» ville gjøre seg gjeldende.<ref>Thue, 2005, side 118-119.</ref>

Halvor Bothner-By ble forskningsleder for pulskodemodulasjon og digitalisering, mens [[Ole Petter Håkonsen]] ble forskningsleder for mobilteknologi og satellittkommunikasjon.