Redigerer Taket i det sixtinske kapell (avsnitt)

== Metode ==
[[Fil:Achim detail.jpg|thumb|left|Lokaliseringen av er åpenbar på denne [[lunett]].]]
For å nå opp til kapellets tak utformet Michelangelo sin egen stillas, en flat plattform av tømmer på støtter bygd ut fra hull i veggen nær toppen av vinduene. Det ble gjort framfor å bygge opp et stillas fra gulvet. Det har vært spekulert i om dette var gjort for minske utgiftene til tømmer.<ref name="Fabio">Mancinelli (1986), s. 220–259</ref> I henhold til Michelangelos elev og biograf [[Ascanio Condivi]] ble støttene og rammene som understøttet trappene og plattformene satt på plass ved begynnelsen av arbeidet, og en skjerm, muligens gjort av lerret, ble festet under for å fange opp drypp fra mørtel og maling.<ref name="Condivi">Condivi (1553).</ref> Kun halve bygningen ble bygd opp med stillas om gangen og plattformen ble flyttet etter hvert som malingen ble gjort i stadier.<ref name="Fabio" /> Områdene på veggen som var dekket av stillaset har fortsatt umalte områder mot bunnen av hullene. De samme hullene ble benyttet for å holde stillaset ved den siste restaureringen i moderne tid.

Michelangelo malte i stående posisjon, ikke liggende på ryggen. I henhold til Vasari ble arbeidet utført «i ekstremt ukomfortable forhold med å arbeide med hodet sitt skråstilt oppover.»<ref name="Vasari" /> Michelangelo har beskrevet sitt fysiske ubehag i en [[humor]]istisk [[sonett]] fulgt av en liten tegning. Maleteknikken som ble benyttet var [[fresko]] hvor malingen ble lagt på våt mørtel. Michelangelo hadde vært lærling i verkstedet til [[Domenico Ghirlandaio]], en av de mest kompetente og kjente freskomalerne i Firenze, på den tiden da Ghirlandaio var ansatt for å arbeide med en freskosyklus ved [[Santa Maria Novella]]. Ghirlandaios arbeid var også representert på veggene i kapellet.<ref>Goldscheider (1951).</ref> I utgangspunktet slet Michelangelo med mørtelen, [[wiktionary:intonaco|''intonaco'']], da den ble lagt på altfor våt. Michelangelo måtte fjerne den og begynne på nytt. Han forsøkte deretter en ny formel utviklet av en av hans assistenter, [[Jacopo l'Indaco]], og den gikk inn i den italienske byggetradisjonen.<ref name="Condivi" />

Ettersom han malte fresko ble mørtelen lagt på i en ny seksjon hver dag, kalt for en ''[[giornata]]''. Ved begynnelsen av hver sesjon ble kantene skrapt av og et nytt område lagt på.<ref name="Fabio" /> Kantene mellom ''giornate'' forble en smule synlige, noe som gir en god ide om hvordan arbeidet utviklet seg. Det var vanlig for freskomalere å bruke en detaljert tegning i full størrelse, en plate av papp, for å overføre formgivningen på overflaten av den våte mørtelen. Mange freskoer viser, om man studerer dem nøye, veldig små hull som er blitt gjort av syl eller [[stilett]]lignende redskap, for å risse opp figurene. Her brøt Michelangelo med konvensjonen; straks trygg på ''intonaco'' hadde blitt godt lagt på, tegnet han direkte på taket. Hans energiske sveipende omriss kan blitt sett skrapt inn i en del av overflaten, eksempelvis på ''Adams skapelse'', mens andre steder er et rutenett åpenbart, noe som indikerer at han forstørret direkte på taket fra en liten tegning.

[[Fil:Ignudo 02 detail.jpg|thumb|upright|Bevis på at mørtelen ble lagt på for et dags arbeid kan bli sett rundt hodet og armen på denne ''ignudo'']]
Michelangelo malte på fuktig mørtel med en laveringsteknikk som la på brede områder med farge, deretter da overflaten ble tørrere, gikk han tilbake til disse områdene med en mer lineær tilnærming, la på skygge, detaljer og fargegraderinger med rekke penselstrøk. For en del av overflatene med tekstur, slik som ansiktshår og trestruktur, benyttet han en bred pensel med buster så sparsomt som på en kam. Han benyttet alle de beste verkstedsmetodene og de smarteste nyvinningene, kombinert med et mangfold i penselstrøkene og en bredde i dyktighet som gikk langt utover hva som den omstendelige Ghirlandaio benyttet.<ref>Vasari skrev at selv som ung mann hadde Michelangelo «evnen og bedømmelsen, gløden og dristigheten til forbedre arbeidet til sin mester.»</ref>

Arbeidet begynte ved slutten av bygningen, lengst unna alteret, og med de siste av fortellende scenene, og fortsatte mot alteret med scenene til Skapelsen.<ref name="B&K" /> De første trer scenene, fra fortellingen om [[Noah]], inneholdt et langt større antall små figurer enn de senere panelene. Dette er delvis grunnet dets innhold som handler om menneskehetens skjebne, men også fordi alle figurene ved enden av taket, som inkluderte [[profet]]ene og ''ignudi'', er mindre enn den sentrale seksjonen.<ref name="Gardner 1">Gardner, Helen (1970): ''Art Through the Ages'', s. 469–472</ref> Etter hvert som skalaen ble større ble Michelangelos malestil bredere, og den siste fortellende scenen med Gud i skapelsens øyeblikk ble malte på en enkelt dag.<ref>Bartz & König, s. 55</ref>

Klare farger og brede, klart definerte omriss gjør at hvert subjekt er lett synlig fra gulvet. Til tross for takets høyde er proporsjonene på Adams skapelse slik at når man står rett under den, «den synes som om tilskueren ganske enkelt kan løfte en finger og møte de til Gud og Adam.» Vasari forteller at taket er «uferdig», at da det ble avdekket rett før det kunne bli omarbeidet med gullblader og i klar blåfarge som [[lasurstein]], var det vanlig med freskoer og for bedre å forbinde taket med veggene nedenfor å fremheve det med store deler [[gull]]. Men dette skjedde aldri, delvis ettersom Michelangelo var uvillig til å sette opp stillaset igjen, og delvis for at en intens blåfarge ville ha vært forstyrrende for hans maleriske unnfangelse.<ref name="Vasari" />

En del områder var faktisk dekorert med gull: skjoldene mellom ''ignudi'' og søylene mellom profetene og [[sibylle]]ne. Det synes å ha vært meget sannsynlig at forgylningen av skjoldene var en del av Michelangelos opprinnelige opplegg ettersom de ble malt for minne om en bestemt type paradeskjold, en antall eksisterer fortsatt og er dekorert på tilsvarende vis med gull.