Redigerer Taipingopprøret (avsnitt)

== Forløp ==
Qing-regimets forfølgelser ble gnisten som utløste opprøret. Først begynte tilhengerne med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen [[Guangxi]]; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august [[1851]] proklamerte Hong opprettelsen av ''Den fullkomne freds himmelske kongerike'' og seg selv som dets ''himmelske konge''. Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet. 

Hongs dyktigste mann var ''«Østens konge»'', en tidligere trekullbrenner ved navn Yang. Han brøt opp med 10&nbsp;000 mann og marsjerte mot nord. På veien økte hæren hans til 200&nbsp;000 mann, med dem erobret han i [[1852]] [[Wuchang]].

[[Nanjing]] ble erobret i mars [[1853]]; 30&nbsp;000 keiserlige soldater falt, og tusener av sivilister døde også. Byen ble bevegelsens hovedstad og fikk det nye navnet  ''Ti&#257;nj&#299;ng'' ''(den himmelske hovedstad)''.

Opprørshæren var nøkkelen til at taipingerne hadde så stor fremgang. Den hadde høy disiplin og var preget av fanatisk kampvilje. Kampene var alltid særdeles blodige og ekstremt brutale, med lite artilleri, men svært store styrker bevæpnet med håndvåpen. I [[1856]] var taipingernes hærer på drøyt én million mann. Hovedstrategien var å erobre de viktigste byene, konsolidere seg der og så marsjere ut på landsbygda for å møte de keiserlige styrker ute på feltet. Under det tredje slaget om [[Nanjing]] ([[1864]]) ble over 100&nbsp;000 drept i løpet av tre dager.

På sitt høydepunkt omfattet ''Den fullkomne freds himmelske kongerike'' meget av det sørlige og sentrale Kina, inkludert [[Nanjing|Tianjing/Nanjing]]. Men det kontrollerte ingen større havn og kunne derfor ikke håpe på militær hjelp fra utlandet. Erobringen av Nanjing markerer opprørets høydepunkt. Under marsjen mot [[Beijing]] støtte de på sterke keiserlige styrker og ble tvunget til retrett.

Det gikk nedover fra [[1853]], da Hong trakk seg tilbake fra aktivt lederskap. Han tapte mer og mer besittelsen av sunn dømmekraft, og hengav seg stadig til meditasjon og – hevdes det – til mer sanselige impulser. At bevegelsen ikke klarte å få med seg middelklassen eller få de europeiske makter til å yte støtte, bidro også til at den tapte fremdrift. 

Etter at fremmarsjen mot Beijing slo feil, var det meste av den senere ekspansjon mot vest. Det fleste kampene gjaldt kontrollen over [[Yangtze|Yangtzedalen]]. Fra [[1860]] raknet Taipingkongedømmet raskere. 

I juni [[1860]] erobret taipingerne under hærføreren [[Li Xiucheng]] den rike byen [[Suzhou]], og da fikk [[Shanghai]], med sine voksende utenlandske bydeler, trusselen på dørstokken. Et forsøk på å erobre Shanghai i august [[1860]] ble slått tilbake av styrker ledet av [[Frederick Townsend Ward]]. Senere ble denne styrken kjent under tilnavnet «[[den alltid seierrike hær]]» under dens nye leder [[Charles George Gordon|«Chinese» Gordon]]. De keiserlige styrker ble reorganisert under [[Zeng Guofan]]s og [[Li Hongzhang]]s ledelse, og så begynte gjenerobringene for alvor. Tidlig [[1864]] kontrollerte keiserdømmet det meste av områdene. Hong erklærte at Gud ville forsvare Tianjing, men da keiserhæren nærmet seg i juni tok han gift. Hans lik ble funnet i en rennesten. 

Fire måneder før det endelige nederlag hadde Hong Xiuquan overlatt tronen til sin eldste sønn, [[Hong Tianguifu]], som bare var en tenåring. Hong Tianguifu gjorde intet for å styrke kongedømmet, så det falt raskt fra hverandre da Nanjing falt etter blodige kamper fra gate til gate. 

De fleste Taiping-fyrstene ble henrettet av Qing-myndighetene i Jingling ved Nanjing.