Redigerer Sverre Steen (avsnitt)

== Steens historiesyn == 
Steens forfatterskap henter sine emner fra norsk historie. Kronologisk spenner derimot forfatterskapet vidt, med viktige bidrag fra middelalder til tiden etter andre verdenskrig. Steen etablerte seg som historiker i 1930-årene gjennom sine fire bind i ''Det norske folks liv og historie'' hvor han skrev om perioden 1500 – 1814. Hans egentlige hovedverk er imidlertid serien ''Det frie Norge'', som ble innledet med bindet ''1814'' (1951). Dette fem-bindsverket ble avsluttet med ''Konge og Storting'' i 1962, før det fikk en frittstående fortsettelse med ''Grev Wedels stattholdertid'' i 1972. Gjennom serien hadde Steen som ambisjon å kombinere det som han gjerne kalte «historieforskning» og «historieskriving». Dette uklare teoretiske skille var nokså utbredt blant historikere av hans generasjon, og reflekterer hos Steen en grunnleggende splittelse i oppfatningen av vitenskapelighet i historisk sammenheng. Han klarte aldri helt å få forsont en faktapositivistisk oppfatning av kildekritikken (som han koblet til «historieforskning») med en i realiteten hermeneutisk tilnærming til historieskriving. Steens posisjon er her på mange måter lik den [[Kristian Erslev]] stod for i Danmark. Påpekningen av Steens problematiske vitenskapsteoretiske posisjon er en hovedsak i Jan Thomas Kobberrøds doktorgradsavhandling om Steen fra 2004.

I ''Det frie Norge'' lar Steen politikken gi rammen til fortellingen, men ser konsekvent politikken i relasjon til sosial og økonomisk utvikling. Bindet ''Det gamle samfunn'' (1957) stikker seg slik sett noe ut, gjennom at Steen der i mer abstrakt form skildrer samfunnsordningen som politikken spilte seg ut mot. Gitt at Det gamle samfunn er blitt en klassiker, har dette bindet fått overskygge at Steens forfatterskap var dominert av politisk historie, i bred forstand. 

Ethvert historisk forfatterskap har en politisk implikasjon. Steen tok alvorlig på den sannhetsforpliktelse han insisterte historikere var underlagt. Dette forhindrer ikke at Steens forfatterskap, ifølge Jan Thomas Kobberrød, kan oppfattes som systemkonformt under hva [[Berge Furre]] har kalt «[[den sosialdemokratiske orden]]». Steens moderniseringsoptimistiske grunnsyn på historien, som kommer tydelig frem gjennom hans forfatterskap, kunne på mange vis tjene som historisk legitimering av det avideologiserte og moderniseringsivrige sosialdemokrati. Slik sett er det et visst teleologisk trekk i forfatterskapet, men dette balanseres gjennom en tydelig markert bevissthet om egen feilbarhet, gjerne uttrykt i en mild selvironisk form.

Sammenlignet med mange av sin egen generasjons historikere var Steen dypt engasjert i formidling av historie ut over fagmiljøet. Hans skrivestil bidro til at han ble vidt lest, han likte å si at man skulle skrive så alminnelige folk som hadde gått en alminnelig skole skulle kunne lese det en skrev. Hans viktigste forskerarbeider fikk dermed et langt større publikum enn vanlig er for slike arbeider. Lengst ut nådde nok Steen da han våren 1967 gjennom 14 foredrag i radio formidlet sin oppfatning av norsk historie fra istiden til 1814. Foredragene ble senere samlet i boken ''Langsomt ble landet vårt eget''. Senere ble denne fremstillingen ført frem til Steens samtid gjennom de utpreget populærvitenskapelige bøkene ''Drømmen om frihet'', ''På egen hånd'' og ''Frihet og liv er ett''.