Redigerer Sverre Sigurdsson (avsnitt)

== Sverres konflikt med paven og kirken  ==
[[File:Sverre 01.png|thumb|For- og bakside av en mynt utsendt av Sverre. Teksten på forsiden lyder: REX SVERVS MAGNVS - «kong Sverrus Magnus», en [[Latinisering|latinisert]] form av kongens navn.]]
[[File:Saga de Sverre AM 81 a fol.jpg|thumb|Kong Sverre fikk skrevet sin egen [[saga]], ''[[Sverres saga]]''. Bildet viser en side fra en av de bevarte manuskriptene av sagaen, [[AM 81 a fol]].]]
Allerede like etter at Sverre overtok som konge, begynte konfliktene med kirken. [[Øystein Erlendsson|Erkebiskop Øystein]] hadde vært alliert med Sverres motstander [[Erling Skakke]], og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet såpass at Øystein til slutt måtte forlate landet.<ref name="Sigurðsson-122-123" />

Da [[Eirik Ivarsson]] ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks etterfølger som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med [[pave Innocens III]]s velsignelse kongen i [[Ekskommunikasjon|bann]]. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet.<ref name="Birkenes-96-98" />

Sentralt i striden mellom Sverre og kirken var den såkalte ''jus patronatus'' ([[patronatsretten]]) de norske bøndene hadde over sine kirker. I [[Sverres saga]] heter det at:<ref name="Sigurðsson-122-123" />

<blockquote>Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av.</blockquote>

I Sverres kampskrift ''[[En tale mot biskopene]]'' argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embedsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var i ferd med å utvikle seg i [[Europa]], ikke minst under Innocens III.<ref name="Sigurðsson-122-123" />

Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige pave [[Innocens III]], og han rådet sønnen [[Håkon III|Håkon]] til å forsone seg med kirken.<ref name="Sigurðsson-122-123" /> Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket.<ref name="Birkenes-96-98" /> Striden om kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeder, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin.<ref name="Sigurðsson-122-123" />