Redigerer Sverre Fehn (avsnitt)

== Karriere 1960–2009 ==
Hans første internasjonale bidrag var den norske paviljongen til [[Verdensutstillingen i Brussel 1958]]. Fehn tegnet senere den nordiske paviljongen i [[Veneziabiennalen]]s utstillingsområde, som stod ferdig i 1962. «Fehn var bare 34 år gammel da han vant konkurransen om å tegne den nordiske paviljongen i Venezia. Resultatet ble et bygg som satte Fehns navn på det internasjonale kartet. ‘Fehn ble umiddelbart internasjonalt anerkjent gjennom denne paviljongen. Og den har alltid vært viktig referanse også for Fehns selv’, sier professor [[Per Olaf Fjeld]], ‘Det er ingenting å legge til eller trekke fra i denne bygningen, den har en arkitektonisk presisjon gjennom sin enkelthet. Samtidig er bygningen ladet med energi. Det føler man på kroppen, og den må også de objektene som stilles ut der prøve seg mot.’»<ref>Sarah Sørheim «Feiret Sverre Fehn i Venezia»; ''Klassekampen'', 8. juni 2009</ref>

Arbeidet med ''Storhamarlåven'' på [[Hedmarksmuseet]], som blir regnet som Fehns hovedverk, strakte seg fra 1967 til 1979. Her restaurerte han en gammel låve, og innredet den til utstillingslokaler for museet, dels ved å eksponere ruinene av en bispeborg fra middelalderen, og dels ved å skape rom til nyere museumsutstillinger. Arbeidet karakteriseres ved hvordan Fehn har forent fortiden med den moderne uttrykket: «For å kunne gripe fortiden og videre komme i dialog med den er det nødvendig å ha klar forankring i moderne arkitektur, hevder Fehn. Fortid og nåtid må spille mot hverandre. Arkitektonisk uttrykker Fehn dette ståstedet ved at han hele tiden legger til og ikke forsøker å kopiere det gamle eller lage en fortidsfiksjon. En slik tilnærmingsmåte understreker fortidsminnets autentisitet.»<ref>[http://www.fehnsymposium.no/storhamarlaven/ fehnsymposium.no] {{Wayback|url=http://www.fehnsymposium.no/storhamarlaven/ |date=20141031152337 }} ''Storhamarlåven''</ref>

Fehn var professor ved Arkitekthøgskolen (1971–1994), og en periode også rektor. Her utførte han «en fremragende pedagogisk innsats, og han har på denne måte bidratt kanskje mer enn noen annen til den faglige utvikling hos unge norske arkitekter de seneste 20–30 år.»<ref>Ketil Kiran. «Domkirkeodden, Sverre Fehn og NAL». ''Aftenposten'', 17. august 1998</ref>

I løpet av sin karriere tegnet Fehn bare 13 boliger: Fra Villa Schreiner (1959–1963) til Villa Kiese og Villa Busk, som begge ble ferdigstilt i 1990. «Til tross for det relativt beskjedne antallet er Fehns eneboliger klassiske. Den kanskje mest berømte av dem, Villa Busk på Bamble, er allerede fredet.»<ref name="MLWV">Mari Lending; Wenche Volle. «SVERRE FEHN - Naturen er blitt min skjebne»; ''Aftenposten'', 12. juli 1998</ref> Fehn har selv karakterisert Villa Schreiner som en «Hommage au Japon»: «Alle var opptatt av Japan og Østen på den tiden. Jeg tegnet Villa Schreiner i en tid som var preget av en mer beskjeden holdning. Den japanske arkitekturen var preget av tomme rom, enkelhet og fleksibilitet. Samspillet mellom ute og inne, måten ‹naturrommet› dannet hovedtema for både bolig og bysamfunn på, er en holdning som har virket ansporende i mitt arbeid - ikke minst i forhold til Villa Schreiner.»<ref name="MLWV" /> [[Villa Busk]] (1990),<ref>[http://www.ta.no/bilder/bildeserier/article5383795.ece Villa Busk, bildeserie], ''Telemarksavisa'', 15. november 2010</ref> som Fehn tegnet for platedirektøren Terje Welle Busk, ble fredet allerede i 1993 for å bevare et viktig eksempel på samtidens arkitektur. Bygningen har blitt karakterisert som en «ridderborg»,<ref name="SNL" /> 

I arbeidene med [[Aukrustsenteret]] og [[Norsk Bremuseum]] viste Fehn en «regional orientering med fokus på materialer og overflater.»:<ref name="SNL" /> på bremuseet skifertaket, på Aukustsenteret bruken av spontekking og rekken av furustammer. «Sverre Fehn er en universell arkitekt med regionale røtter, en poetisk modernist som bestandig utgår fra stedet - det lokale landskap og bebyggelse - når han får en byggeoppgave.»<ref>Jan Carlsen «Sverre Fehn er ingen postmodernist» ''Aftenposten'', 19. november 1998</ref>

Fehns siste større arbeider ble samtidig de første han utførte i Oslo sentrum: restaureringen av [[Gyldendal ASA|Gyldendal]]huset i Universitetsgaten, og et tilbygg til [[Arkitekturmuseet]] på Bankplassen. Ved arkitekturmuseet skapte Fehn et moderne tilbygg til [[Christian Heinrich Grosch]]' bankbygning fra 1830, og museet blir derved i kraft av sine lokaler et minnesmerke over to store norske arkitekter.<ref>[http://mikro.nasjonalmuseet.no/arkitektur/docs/fehn.html nasjonalmuseet.no] {{Wayback|url=http://mikro.nasjonalmuseet.no/arkitektur/docs/fehn.html |date=20080925110330 }} ''Fehn''</ref>