Redigerer Svedjebruk (avsnitt)

==Metode==
I sin grunnform består svedjejordbruk av å hogge skog, tørke den, brenne den og så i aska. Det tas et antall avlinger før jorda er utpint, og et nytt stykke må hogges og brennes. Avhengig av jordsmonn, klima og hva som blir dyrket, vil det være mulig å få en, to eller flere avlinger. Metoden har variert avhengig av klimasoner og vegetasjon. I [[tropene]] dyrkes andre vekster enn lenger nord. 
[[Fil:Raatajat rahanalaiset.JPG|thumb|Maleri av [[Eero Järnefelt]].]]
I [[Norden]] har svedjebruk blitt praktisert blant annet av finske grupper ved at eldre skog (vanligvis [[barskog]], gran, finsk: ''huuhta'') markeres på senvinteren, hugges i april-mai samme året, og får ligge over vinteren og tørke. Dette brennes (svies av) neste midtsommer, og tilsås umiddelbart etter slokking, før [[regn]]vann rekker å hardne asken. Det dannes et tuelandskap med toårig [[svedjerug]] som kan [[beite]]s ned av [[sau]] om høsten for å buske seg ytterligere, og høstes året etter. Det var også mulig å bruke ettårig [[rug]] som skjæres samme høst. Noen områder tillot en sekundær avling rug eller neper. Etterpå ble området brukt som eng eller beite i flere år, mens ny skog fikk vokse. Bosettinger som anvendte svedjebruket, hadde spesielle tørkestuer for rugen, enten i bolighuset (nyttig kombinasjon for oppvarming og [[badstu]]) eller i egne bygninger («rier»).<ref>Wedin, Maud (2001):  ''Det skogfinska kulturarvet''. Finnsam, Finnbygdens förlag, Falun</ref>

Fra skogfinnenes svedjebruk vet vi at rugen helst skulle sås mens aska fremdeles var varm.<ref>Bromander, Carl Vilhelm (1902): ''Svedjebruket på Finnskogen''. Svenska turistföreningens årsskrift, Stockholm</ref><ref>Segerstedt, Albrekt ([1886] 2006): ''Segerstedts samling, skogsfinnarna i Skandinavien'' (red.: Maud Wedin). FINNSAM och Finnbygdens Förl. i samarbete med Torsby Finnkulturcentrum och Norsk skogfinsk museum, [[Falun]]</ref> Dermed var det begrenset tid til å bearbeide svedja før det ble sådd. Skogfinnene brukte utelukkende øks, sigd og ei enkel krafse av en tynn granlegg (svensk: ''svedjekratta'') for å rydde, dyrke og høste svedjene sine.<ref>Tvengsberg, Per Martin (1985): ''Skogfinnene på Finnskogen og svedjebruket. Næring som etnisk kjennetegn. Arkeologi og etnisitet''. Ams-Varia 15, Stavanger</ref> Det betyr at svedjing var lite [[redskap]]skrevende og heller ikke satte dype spor i marka. Det er ingen synlige former i terrenget etter svedjing. Det kan finnes et tynt kullag rett under [[humus]]laget, men det vil være de eneste restene etter svedjebruket når skogen er vokst opp igjen.<ref>Lindman, Gundela (1991): ''Forntida svedjebruk. Riksantikvarieämbetet Arkeologiska Undersökningar'' Skrifter NO 1, Stockholm</ref>

Fordelen ligger i at man slipper det svært tunge oppdyrkingsarbeidet som vanlig åkerjordbruk fordrer, mens ulempen ligger i at man årlig må svi av nye områder, og at markene må legges langt unna [[bolighus]]. Svedjebruket er altså svært arealkrevende (færre brukere per arealenhet), men den enkelte bruker vil oppnå vesentlig bedre avling, grunnet det næringsrike jordsmonnet kornet såes i. Åkerjordbrukets årlige gjødslingsbehov unngås i svedjebruket. Samarbeidet mellom ulike brukere (svedjelag) var vanligvis også en fordel for de samfunn der teknikken var i bruk.

Svedjebruket var dominerende i deler av Finland og Finnskogene i Norge og Sverige helt frem til midt på [[1800-tallet]], og ble brukt frem til begynnelsen av [[1900-tallet]]. Forbudssoner ble dog innført allerede på [[1600-tallet]] for å sikre [[bergverk]]ene tømmerforsyning, samtidig som andre driftsformer (åkerbruk) gjorde seg gjeldende. Livet til svedjebrukerne kunne derfor bli noe [[nomadisk]], med mindre de valgte å gå over til fast [[jordbruk|åkerbruk]]. I andre deler av verden har man svedjebruk-lignende driftsformer inntil i dag, eksempelvis [[Regnskogen i Amazonas|Amazonas]].

Konsekvensene av svedjebruk for [[økosystem]]ene kan være ødeleggende. Dette skjer særlig når befolkningstettheten øker, dyrkingen intensiveres og brakkperiodene avtar. Den mest kritiske faktoren er næringsfattig jord, som er vanlig i de fleste tropiske skoger. Når biomassen fjernes, utarmes jorda til skade for vegetasjonen. De økologiske konsekvensene forverres ytterligere fordi tropiske skoger er leveområder for mangfoldige økosystemer, med et stort antall [[endemisk]]e og truede arter.