Redigerer Svalbardvalmue (avsnitt)

== Utbredelse ==
[[Fil:Svaldbarvalmue 6023 BG 23.jpg|høyre|rammeløs]]
Utbredelsen er bred [[amfiatlantisk]] og strekker seg fra de vestligste øyene i arktisk [[Canada]] østover til [[Tajmyrhalvøya]] i [[Sibir]]. Arten finnes blant annet på [[Grønland]], [[Kolahalvøya]], Svalbard, Frans Josefs land og [[Novaja Semlja]].

Arten vokser (i fastlands-Norge) primært i store rasmarker på noe baserik berggrunn, sekundært på grusete elveører. Den er kjent fra 9 lokaliteter innen et svært begrenset område på vest- og norddelen av Varangerhalvøya ([[Tana]], [[Berlevåg]] og [[Båtsfjord]]). To av forekomstene er gulblomstret (den klassiske typelokaliteten ved [[Østerelva]] i [[Syltefjord]] og en rapportert lokalitet i nedre [[Tana]] <ref>(G. Gaarder, materialet ikke kontrollert)</ref>; de andre er kvitblomstret. Seks lokaliteter er i rasmark mens tre er på elveør. 

I alt utgjør dette 8 forekomstruter (32 km2). Vi regner med at noen av disse kan ha gått ut og estimerer et minimum mulig forekomstareal på 24 km2, og et maksimum på 40 km2, basert på at det nok er noen forekomster som ennå ikke er funnet. Dette gir et beregnet forekomstareal på 29 km2. Kjent utbredelsesområde er på 1500 km2. De små og relativt isolerte delpopulasjonene innebærer små sjanser for rekolonisering om de dør ut, og artens utbredelse er derfor trolig kraftig fragmentert. Det er ingen åpenbar trussel i dag, men svalbardvalmue er blitt oppsøkt på flere lokaliteter (blant annet [[Tana]]: [[Julelva]] og Båtsfjord: [[Reindalen]]) med gjenfunn av bare noen få planter. 
[[Fil:SB valmue 23 BG.jpg|høyre|rammeløs]]
Årsaker til tilbakegang er ikke kjent, men de aktuelle områdene er sterkt reinbeitet. Svalbardvalmue har forekomster i naturtyper som trolig ikke er spesielt utsatte (elveør og rasmark) når det gjelder klimaendring og gjengroing. Arten håndterer trolig også noe økte temperaturer, selv om dette er en høgarktisk art. Transplantasjonsforsøk <ref>(G. Knaben, H. Solstad, stort sett upubl.)</ref> har vist at arten er en ekstrem langdagsplante som ikke blomstrer om den ikke får en lengre periode med midnattssol; sørgrensa er derfor lysstyrt heller enn klimastyrt. <ref>Arten behandles hos Gjærevoll (1990).</ref>