Redigerer Svalbards geologi (avsnitt)

==Grunnfjellsprovinser==
De tre grunnfjellsprovinsene på Svalbard ble tidligere antatt å være ensartede fra overgangen til [[paleozoikum]], og gikk under betegnelsen ''Hecla Hoek''. Provinsenes ulike karakter ledet den britiske geologen [[Walter Brian Harland]] til ideen om at de tydelige nord-sør-løpende grunnfjellsfeltene hadde vært deler av helt forskjellige [[kraton|skjold]], for så i tiden etter [[silur]] å ha blitt ført sammen fra sør og nord gjennom [[kontinentaldrift]].{{Sfn|Ramberg|2007|s=226–227}} Han stod bak inndelingen mellom de ''Sørvestlige'', ''Nordvestlige'' og ''Nordøstlige terreng''. Det viser seg derimot at bergarter, fossiler og andre trekk ved grunnfjellet alle peker mot en klar forbindelse med Grønland, i motsetning til hva Harlands mente. Grunnfjellet på Svalbard har vært foldet og erodert bort i flere omganger.{{Sfn|Elvevold|2007|s=11}}

Spitsbergen lå fra [[kambrium]] via [[devon (geologi)|devon]] og videre klemt mellom [[Laurentia]] og [[Siberia]], og ble formet av [[den kaledonske fjellkjede]]folding. Den kaledonske foldingen skjedde trolig for 450–440 millioner år siden, altså i sen [[ordovicium]],<ref>Birkenmajer, Krzyscztof: «[http://2dgf.dk/xpdf/bull24-01-02-1-19.pdf Caledonides of Svalbard and Plate Tectonics]». ''Bulletin of the Geological Society of Denmark'', bd. 24, 1975, side 15.</ref> basert på studier av [[Ny-Friesland]] og [[Nordaustlandet]]. Hele vest- og nordkysten er preget av denne foldingen (tidvis kalt ''Hecla-Hoek-provinsen''), med noe nyere, muligens [[variskisk fjellkjedefolding]] i sørøst. Fjellene i øst er høyest. Midtpartiet er et 100&nbsp;km bredt belte fra sør til nord og utgjør en [[graben]] som sank ned under platetektonisk aktivitet i devon-perioden. Den nordlige delen av grabenen forble uforandret devonsk, mens den sørlige delen fra [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] og nedover ble dekket av hav og yngre [[sedimenter]] langt senere, mange av dem fra [[kvartær]] og [[tertiær]].

Mye tyder på at det langs vestkysten er rester av en [[subduksjonssone]] (hvor en jordplate har foldet seg under en annen), særlig ved [[Motalafjellet]] sør for [[St. Jonsfjorden]]. Vi finner i nord en inntil 5&nbsp;km bred sone av subduksjonsbergarter som [[eklogitt]], [[serpentinitt]], [[skifer]] samt rester av typisk havbunnsskorpe. Det som er vanskelig å forklare på vestkysten av Svalbard, er hvorfor subduksjonssonen med havbunnsegenskaper opptrer midt imellom to soner med rester av kontinentalt grunnfjell som er nesten helt identisk. Ulike forklaringer er framsatt for dette fenomenet, det kan skyldes oppsprekking av en riftdal som ble oversvømt, det kan skyldes store sideveis forskyvninger slik Harland mente, eller det kan skyldes at dette var øst-grønlandske kaledonider som ble revet av i devon-tiden.

===Det nordøstlige terreng===
Det nordøstlige terreng omfatter øyen [[Nordaustlandet]] og nordøstre del av Spitsbergen. Fjellet er eldst i øst, og dateres med sedimentære avsetninger for 1200–900 millioner år siden, og senere [[vulkan]]ske masser som er 960–950 millioner år gamle.{{Sfn|Ramberg|2007|s=228}} I tiden som fulgte ble disse avsetnings- og smeltemassene omdannet, foldet og brutt ned flere ganger, inntil ''Hecla Hoek''-bergartene framtrer fra 630 millioner år siden med tydelige avsetninger fra isbreer og havbunn. Skiftet har av enkelte vært satt i sammenheng med total nedising av jorda («Snowball Earth») etterfulgt av klimaskifte med stigende havnivå. Isbre-avsetningene er omdannet til et morenekonglomerat som kalles [[tillitt]], og som finnes i grunnfjellsformasjonene her oppe. Havbunnsavsetningsperioden som kan ha fulgt etter en nedisning av jordkloden har på sin side etterlatt mye marin [[kalkstein]] som ikke er særlig omdannet.

I [[Ny-Friesland]] langs østfjorden av [[Wijdefjorden]] er det fem [[skyvedekke]]r av grunnfjell oppå hverandre med [[skifer]], [[amfibolitt]], [[gneis]] og [[granitt]]. Nederst ligger inntil 1750 millioner år gammel gneis, med yngre skifer oppå dette, og skyvedekkene er foldet i en 150&nbsp;km lang fold som kalles [[Atomfjella|Atomfjell]]-antiformen. Lengre øst i Ny-Friesland finner vi omdannet [[leirskifer]] med blant annet fossile [[trilobitter]] – som på Øst-Grønland og i Canada. [[Newtontoppen]] på Ny-Friesland består av grovkornet, typisk øybue-[[granitt]] som er 432–420 millioner år gammel, og kan tyde på at grunnfjellet ble revet løs av Øst-Grønland.{{Sfn|Ramberg|2007|s=228}} Newtontoppens granitt trengte inn i omkringliggende, eldre bergarter for 432 millioner år siden.{{Sfn|Elvevold|2007|s=12}}

Grunnfjellet i midten rundt [[Hinlopenstretet]] er yngst – med omdannet [[sedimenter]] fra inngangen til oldtiden inklusive ordovicium. Her er lag av [[karbonatbergarter]], [[sandstein]], [[kvartsitt]] og [[leirskifer]].

Lengre øst, på nordkysten av [[Nordaustlandet]] er grunnfjellet blottet langs kysten og i [[Rijfdalen]] mellom de store isfonnene. Øst for [[Lady Franklinfjorden]] er det bergarter med granitt, gneis, migmatitt og vulkanske bergarter. [[Botniahalvøya]] er i stor grad vulkansk med ca. 950 millioner år gamle [[lava]]-bergarter og [[gangbergarter]]. Lengre sør har den rosa [[Rijpfjorden|Rijpfjord]]-granitten trengt inn i eldre bergarter og omdannet disse. Øst for [[Duvefjorden]]er det mye migmatitt, gneis og granitt, med hele fire generasjoner av bergarter ute på [[Isispynten]] med gneis, granitt, amfibolitt og [[doleritt]].{{Sfn|Elvevold|2007|s=13}}

===Det nordvestlige terreng===
[[Fil:Prins-karls-forrland pho.jpg|thumb|250px|Nordspissen av Prins Karls Forland består av en komplisert blanding av [[grunnfjell]] fra [[neoproterozoikum]] og [[kambrium]]. Grunnfjellet ble foldet og hevet under sammenstøt med Grønland-platen for om lag 40 millioner år siden. {{byline|Per Harald Olsen}}]]
[[Fil:Krossfjorden.jpg|thumb|250px|Grunnfjellet i [[Krossfjorden (Svalbard)|Krossfjorden]] er gammelt – fra [[mesoproterozoikum]] – men likevel foldet i paleogen for bare omkring 40 millioner år siden. {{byline|Svein-Magne Tunli}}]] 
Det nordvestlige terreng omfatter nordvestre del av Spitsbergen med [[Prins Karls Forland|Forlandet]], [[Oscar II Land]], [[Haakon VII Land]] og [[Albert I Land]]. Underlaget i nord er klassisk prekambrisk [[gneis]] og [[migmatitt]]. Men over dette er det gjennomskjærende, [[riftdal]]-pregede ganger av [[diabas]] fra tiden like før [[kambrium]]. Grunnfjellsoverflaten brytes opp i og rundt [[Raudfjorden (Svalbard)|Raudfjorden]], hvor det skjærer inn nord-sør-gående soner av dypbergsartige [[mylonitt]]er. Foldingene fra det kaledonske sammenstøtet kan være svært uttalte, som ved [[Liefdefjorden]] i øst. Nord for [[Kongsfjorden]] finner vi generelt mye gneis, migmatitt og granitt, mange steder med innlagte skjærsoner med [[marmor]] og [[kvartsitt]]. Øst for [[Magdalenefjorden]] finner vi en 411 millioner år gammel granitt med navn etter [[Hornemanntoppen]] – et fjell som preges av svært bratte fjellformer.{{Sfn|Elvevold|2007|s=11}}

[[Bockfjorden]], som er en sidefjord av [[Woodfjorden]] i nordvest, har [[varme kilder]] som en rest av nyere tiders [[vulkanisme]] fra neogen. Området ligger i forkastningsgrensen mellom det vestlige Hecla Hoek-beltet og den devonske grabenen.

Ved St. Jonsfjorden finnes rester av havbunnsskorpe og subduksjons-materiale som eklogitt, serpentinitt og [[blåskifer]], som er dannet inntil 80&nbsp;km nede i jordskorpa og siden bragt oppover gjennom heving nedenfra og erosjon ovenfra. Enda lengre sør finner vi mye like strukturer som man finner i det sørvestlige terrenget sør for Isfjorden, med [[skifer]], [[sandstein]], [[kalkstein]] og [[tillitt]]. Hele den vestligste kystsonen er derimot sterkt preget av en svært sen fjellkjededannelse i tertiær, for 40 millioner år siden.

===Det sørvestlige terreng===
Det sørvestlige terrenget omfatter sørvestre del av Spitsbergen sør for [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]]: områdene vest for [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] samt [[Wedel Jarlsberg Land]]. Det er et komplisert geologisk område med sterkt foldede strukturer. Bergartene består mye av [[fyllitt]], [[kvartsitt]], [[kalkstein]], [[dolomitt]] og [[konglomerat]]. Stedvis finner vi både vanlig konglomerat og morene-skapt tillitt som er fra istidsperioden for 600 millioner år siden. Under disse ligger kalkstein og dolomitt hvor det også kan finnes urgamle [[stromatolitt]]er. I Sørkapp Land finner vi også før-kaledonske avsetninger fra kambrium og ordovicium, med fossile trilobitter, blant annet i fjellet [[Hornsundtind]].

Samme type subduksjonssone som vi finner i det nordvestlige terreng, framstår også i en sone nord-sør i Wedel Jarlsberg Land og nede ved [[Hornsund]] og vestlige [[Sørkapp Land]]. Trolig har subduksjonen skjedd etter midten av [[ordovicium]] – altså ved starten av den kaledonske fjellkjedefoldingen, nettopp da Laurentia-Grønland og Baltica støtte sammen her oppe. Den endelige kollisjonen i [[silur]] skapte foldinger som kan være svært uttalte, som ved [[Midterhuken]] i [[Bellsund]].