Redigerer Sun Yat-sen (avsnitt)

== Liv og virke ==

Sun kom fra en bondefamilie i en landsby ikke langt fra [[Macao]]. I en alder av 13 år dro han til [[Hawaii]], dit hans bror hadde reist som arbeider og hadde klart å slå seg opp som kjøpmann. I Hawaii gikk han på den [[anglikansk|episkopale]] ''[[Iolani School]]'' fra 1879 til 1882. Denne første berøring med kristendommen gjorde et dypt inntrykk på ham. 

Etter hjemkomsten til Cuiheng slo han i stykker en gudefigur i landsbytempelet som en demonstrasjon av sin motstand mot de rådende forhold. Dermed ble han forvist fra landsbyen. 

Han begynte på medisinstudiet ved [[Hong Kong College of Medicine for Chinese]], og arbeidet deretter som lege i [[Hongkong]].

Hans opphold i Vesten bidro til hans misnøye med [[Qing-dynastiet]]s styre, og han begynte å organisere reformgrupper blant eksilkinesere i Hongkong. I oktober 1894 grunnla han [[Xing-Zhong-selskapet]] (''Foreningen for Kinas gjenreisning'') for å skape et grunnlag for fremtidig, revolusjonær virksomhet. 

I [[1895]] slo ''[[Kantonoppstanden]]'' feil; dette var en oppstand som han hadde vært med på å organisere. Qing-regjeringen satte da en pris på hans hode, og fra da tilbragte Sun de neste 16 år av sitt liv i landflyktighet i [[Europa]], [[USA]], [[Canada]] og [[Japan]]. Der samlet han inn penger for revolusjonen. I Japan slo han seg sammen med kinesiske dissidenter og ble senere leder for [[Tongmenghui]]forbundet (forgjengeren til partiet [[Guomindang]]). Det førte til at han ble utvist fra Japan og dro til USA. Der skar han av seg hårpisken og begynte å bruke vestlige klær. 

Den [[10. oktober]] [[1911]] begynte [[Wuchangoppstanden]]. Den førte til keiserdømmets fall i Kina. Da Sun hørte om militæroppstanden, dro han først til Europa for å overbevise vestmaktene om ikke lenger å yte Qingregjeringen noen kreditt. Dette lyktes han i, og returnerte til Kina.

Den [[29. desember]] ble Sun valgt til overgangspresident for den nystiftede [[Republikken Kina]] på en konferanse for provinspresidenter i [[Nanjing]].

Ettersom Sun tilbragte sin tid utenlands er det galt å betrakte han som en nøkkelperson for selve regimeskiftet. At han ble valgt til overgangspresident skyldtes heller at han den gang var en aktet, men likevel relativt ubetydelig skikkelse, og dermed en passende komromisskandidat mellom den konservative adel og de revolusjonære. 

Den [[12. august]] [[1912]] grunnla han med henblikk på de forestående parlamentsvalgene det nasjonale folkeparti [[Guomindang]] som en koalisjon av flere mindre politiske grupperinger. 

Etter å ha blitt tatt i ed som president sammenkalte Sun delegater fra alle provinser for å grunnlegge en kinesisk nasjonalforsamling. Overgangslovgivningen ble vedtatt av denne forsamlingen som republikkens grunnlov. 

Men overgangsregjeringen var i en vanskelig situasjon. De sydligere provinser hadde erklært selvstendighet, men ennå ikke de i nord. Overgangsregjeringen hadde heller ingen troppestyrker, og den hadde liten kontroll over den nye hæren. Det fantes fremdeles betydelige troppestyrker som var lojale overfor Qingstyret. Dermed var Sun henvist til støtte fra general [[Yuan Shikai]], som kommanderte [[Beiyang-armeen]] i det nordlige Kina. Sun ble nødt til å love ham presidentvervet, hvorpå Yuan skiftet side og tvang frem keiser [[Pu Yi]]s avgang.

Yuan utviklet seg til diktator, og Sun forsøkte i [[1913]] å styrte ham. Det slo feil, og Sun dro i eksil til Japan igjen der han reorganiserte Guomindang. 

Der giftet han seg [[25. oktober]] samme år med [[Song Qingling]], etter å ha skilt seg fra sin første hustru [[Lu Muzhen]].

I [[1917]] vendte han tilbake til Kina og ble i 1921 valg til president til den selvoppnevnte  nasjonalregjering i [[Guangzhou|Kanton]]. I [[1923]] kunngjorde han sine ''fem nasjonens prinsipper'' i en tale om statens grunnlag, samt sin fem-yuan-forfatning som retningslinje for det politiske system.

For å øke sin militære slagkraft overfor militaristene i [[Beijing]] grunnla han ''[[militærakademiet i Whampoa]]'' utenfor Kanton, med [[Chiang Kai-shek]] som kommandant og partifeller som [[Wang Ching-Wei]] og [[Hu Han-Min]] som politiske lærere.

På denne tiden mottok Sun støtte fra [[Komintern]], som ville omorganisere Guomindang til et leninistisk parti. Samtidig opprettet kommunistene og Guomindang en fellesfront. I [[1924]] ble denne alliansen ytterligere styrket. Sun var kommet til den overbevisning om at Kinas samling bare ville kunne skje med makt. Etter en overgangsperiode skulle man etterpå innføre demokrati. 

Den [[10. november]] [[1924]] dro Sun nordover og gikk inn for en felleskinesisk konferanse og for opphevelsen av ulikeverdige traktater med fremmedmaktene. Senere dro han nok en gang nordover for å drøfte landets fremtid, trass i svekket helse. 

Den 12. mars 1925 døde han i Beijing av leverkreft i en alder av 59 år. 

Han ble begravet der, men etter fem år ble hans legeme overført til et stort mausoleum i [[Nanjing]], Kinas nye hovedstad.