Redigerer Sulitjelmabanen (avsnitt)

=== Bakgrunn ===
Ved starten av gruvedrift i Sulitjelma var transporten en stor utfordring. I de første faser ble transporten utført med båter fra Sulitjelma over [[Langvatnet (Fauske)|Langvatnet]] og videre med hest og sleder over fjellet fra Langvatnet og ned til [[Sjønstå]]. Herfra var det omlasting til båter og transport videre over [[Øvervatnet (Fauske)|Øvervatnet]] og [[Nervatnet (Fauske)|Nervatnet]] til [[Finneid]]. På Finneid var det enda en ny omlasting til større båter som kunne ta lasten videre ut til kjøperne. Dette viste seg snart å være en altfor kostbar og tungvint transport og nye alternativer ble vurdert. En taubane fra Sulitjelma over fjellet til [[Saltdal]] flere mil unna ble vurdert og forkastet. Jernbane ned fra Langvatnet gjennom [[Sjønstådalen]] og omlasting til båt på Sjønstå ble det endelige valget. [[Skånska Superfosfat och Svafvelsyrefabriksaktiebolaget]] søkte i 1889 om konsesjon for å bygge en 10 km lang jernbane til Langvatnet (Fossen) fra Sjønstå.

Selskapet hadde fått beregninger som viste at anlegget ville koste 400&nbsp;000 kroner og søkte om statsbidrag for å kunne få hjelp til finansiering av en del av kostnadene. Dette ble ikke innvilget, og for å reise kapital fant en det fornuftig å danne et nytt selskap som ble hetende Sulitjelma Aktiebolag. Dette selskapet skulle drive både gruvene og jernbanen. 

Arbeidet på banen begynte i mai [[1891]] med den svenske ingeniøren [[Schenstrøm]] som forestod oppmåling og utstikking. Selve byggingen var det et norsk ingeniørfirma med navn [[Brødrene Lund]] som stod for. [[Sjønstådalen]] er trang, har mye steinur og mange utspring. Det bød på utfordringer ved at flere tunneler måtte sprenges ut. [[15. oktober]] [[1892]] åpnet jernbanen mellom [[Sjønstå]] og Fossen. Arbeidet med å forlenge banen til [[Hellarmo]] ble startet umiddelbart, dit den ble ferdig året etter. Ved Hellarmo ble det bygget en demning for å heve vannstanden i Langvatnet slik at båtene kunne ta seg frem til omlastingsstedet. 

Jernbanen var Nord-Norges første jernbaneanlegg. For å gjøre anlegget billigst mulig ble det valgt en [[smalsporet]] bane med sporvidde 750 mm. Sterkeste stigning var på hele 35,7 promille den første strekningen fra Sjønstå og minste kurveradius 50 meter. Hastigheten var 25 km/t. Dette utbyggingstrinnet krevde fremdeles to transportetapper med båt og to omlastinger før lasten endelig nådde Finneid, der en tredje omlasting måtte skje. Det første lokomotivet ble levert fra Tyskland fra [[Hanomag|Hannoversche Maschinenbau-Actiengesellschaft, Hannover-Linden]] og fikk navnet [[Loke]]<ref>[http://www.digitaltmuseum.no/things/damplokomotiv/NJB/JM002332 Digitalt museum]</ref>. Lokomotivet står i dag på [[Norsk Jernbanemuseum]] på Hamar.

Det var ikke transport av kis hele året på banen på grunn av vanskelige forhold med is og snø, dessuten fryser vannene til der transporten skjedde med dampskip. Derfor var det ikke transport fra desember til mai, da gikk en over til hest og slede. På et år ble det den første tiden transportert 25 – 30&nbsp;000 tonn kis og i retur ble det fraktet 6&nbsp;000 tonn kull og koks til smeltehytta. Med to lokomotiver i starten, Loke og [[Tyr lokomotiv|Tyr]], ble det kjørt tre togpar i døgnet og i den lyse sommertiden ble dette økt til seks, noe som betød døgnkontinuerlig drift. Først i 1893 ble det tatt i bruk en personvogn. Senere økte trafikken og i 1903 ble et nytt lokomotiv med navn [[Odin (lokomotiv)| Odin]] satt i drift. Med tre lokomotiver i drift økte transporten til 108&nbsp;500 tonn i 1906. 

Vinterstid skjedde altså transporten med hest og slede, noe som gjorde at en begrenset seg til å transportere kun proviant og utstyr mellom Sjønstå og Sulitjelma. Kisen ble lagret i Sulitjelma om vinteren, mens det på strekningen Sjønstå til Fineid ble transportert kis året rundt. Det var nemlig også et lagringssted for kis på Sjønstå.