Redigerer Stumfilm (avsnitt)

== Stumfilmens teknikker ==
=== Tekstplakater ===
[[Fil:Birth of a nation Aryan quote.jpg|miniatyr|300px|Tekstplakat fra filmen ''[[En nasjons fødsel]]'', 1915.]]Ettersom stumfilm ikke hadde synkronisert lyd for dialoger ble tekstplakater ([[engelsk]] ''intertitle'') brukt for fortelle historien, vise nøkkeldialog og noen ganger også kommentere handlingen for publikumet. Forfattere av tekstplakater ble en profesjon innenfor stumfilm og jobbet vanligvis uavhengig av forfatteren som hadde skrevet [[dreiebok]]en. Tekstplakater ble et [[grafikk|grafisk]] element i seg selv og kunne inneholde [[illustrasjon]]er eller abstrakte [[dekorasjon]]er som enten kommenterte handlingen eller økte filmens atmosfære.

=== Musikk ===
Stumfilmen var stum, men aldri helt stille. Visning av stumfilm hadde alltid levende musikk, noe som startet med pianisten ved den første offentlige visningen filmene til brødrene [[Brødrene Lumière|Lumière]] den [[28. desember]] [[1895]] i [[Paris]]. Helt fra begynnelsen var musikk anerkjent som en vesentlig del av opplevelsen; den økte filmens atmosfære og gav publikum viktige hint om stemningen. Også ved innspillingen av en stumfilm hadde man stundom musikere som spilte av samme årsak. Teater i amerikanske småbyer hadde vanligvis en pianist. Større byer hadde vanligvis en organist eller til og med et helt orkester. Store teaterorgel som den berømte «Mighty Wurlitzer» kunne simulere orkesterlyd alene foruten at man kunne frambringe et stort antall lydeffekter.

[[Fil:Silentmoviecuesheet1.jpg|miniatyr|venstre|Et typisk noteark (''Cue Sheet'') for en stumfilm, her Metro-Goldwyn-Mayers ''London etter midnatt'' (1927), skrevet av Ernst Luz.]] I begynnelsen ble filmmusikken mer eller mindre improvisert i begynnelsen av en pianist som satt vendt mot lerretet. Etter hvert som større produksjoner ble vanlig at musikken ble frambrakt fra [[Photoplay]]-musikk, et amerikansk begrep for musikk skrevet spesielt for stumfilm og besto av noteark, informasjon om hvordan musikken skulle spilles, hastighet, lengde, men også om [[lydeffekt]]er og andre meningsbærende faktorer som var viktig for filmen. Med [[Joseph Carl Breil]]s filmmusikk for [[D. W. Griffith|D.W. Griffiths]] banebrytende [[epikk|episke]] stumfilm ''[[En nasjons fødsel]]'' (''The Birth of a Nation'', USA, [[1915]]) ble det bortimot vanlig for filmer å komme til teateret, etter hvert kjent som kino, med spesielt komponert musikk for filmen.

Da stumfilmen var i sin gullalder var stumfilmindustrien den aller største arbeidsgiver for musikere i USA, men da talefilmen kom og hurtig erstattet stumfilmen, noe som skjedde samtidig med [[Den store depresjonen]], innebar det en katastrofe for musikerne.

Stumfilmindustrien i noen land fant også andre måter å frambringe lyd til stumfilmen. Den første filmindustrien i [[Brasil]] hadde ''fitas cantatas'' hvor operetter ble vist på film og med sangere som sang synkront bak lerretet. I [[Japan]] hadde stumfilm ikke bare levende musikk, men også en ''benshi'', forteller som ga kommentarer og stemme til de ulike figurene i filmen. Disse ble et sentralt element i japansk film, foruten også å gi oversettelser av utenlandsk film, oftest amerikansk. Deres popularitet var en av grunnene til at stumfilm fortsatte til langt inn på [[1930-årene|1930-tallet]] i Japan. Den dag i dag blir eksempelvis [[Polen|polske]] [[såpeopera]]er vist på [[egypt]]isk [[Fjernsyn|TV]] med en forteller som med monoton stemme leser alle replikkene over de originale polske.

Kjente stumfilmpianister er for eksempel [[Tyskland|tyskeren]] [[Willi Sommerfeld]] (født [[1904]]) eller den [[Russland|russiske]] komponist [[Dmitrij Sjostakovitsj]] som i sin ungdom tjente penger som stumfilmpianist. En samtidskomponist som [[amerikas forente stater|amerikaneren]] [[Carl Davis]] hadde spesialisert seg på å skrive helt ny orkestermusikk for gamle stumfilm-klassikere.

=== Skuespillteknikk ===
[[Fil:Lillian Gish-edit1.jpg|miniatyr|Lillian Gish var en betydelig stjerne i stumfilmens tid, men hadde en av de lengste skuespillerkarrierer generelt, fra 1912 til 1987.]]
Stumfilmens skuespillere framhevet kroppsspråket og ansiktsuttrykk slik at publikum kunne lettere forstå hva en skuespiller følte og portretterte på lerretet. Mange stumfilmskuespilleren blir oppfattet av dagens tilskuere som enkle eller rare. Av den grunn er stumfilmkomedier mer populære i dag enn stumfilmdramaet, delvis for at overspill oppfattes som mer naturlig i [[komedie]]. [[Melodrama]]tisk skuespill i stumfilmer var ofte en dårlig vane som skuespillere uten formell utdannelse tok med seg fra scenen, men regissører som forsto det nye kunstmediets krav til intimitet forsøkte å dempe visuelt overspill. Teaterskuespillernes overspill i film var grunnen til regissør [[Marshall Neilan]] kom med følgende utbrudd i [[1917]]: «Jo før teaterfolket som har kommet seg til filmen forsvinner, jo bedre er det for filmen!»<ref>Sitatet i original: ''«The sooner the stage people who have come into pictures get out, the better for the pictures.»'' Brownlow, 1968, s. 344–353</ref> I andre tilfeller, slik som med [[John Griffith Wray]], krevde regissørene at skuespillerne leverte et framhevet uttrykk som var større-enn-livet. Så tidlig som i [[1914]] begynte amerikanske tilskuere å vise at de foretrakk større naturlighet på lerretet framfor overspill.<ref name=Brownlow344>Brownlow, 1968, s. 344–353</ref>

Uansett, den store billedstørrelsen og den makeløse intimiteten som skuespilleren kunne nyte med tilskuerne begynte raskt å påvirke spillestilen og ga rom for mer subtile uttrykk. Skuespillere som [[Mary Pickford]] i alle hennes filmer, [[Eleanora Duse]] i den italienske filmen ''Cenere'' (1916), [[Janet Gaynor]] i [[Solopgang (film)|''Solopgang'']], [[Priscilla Dean]] i ''[[Outside the Law (1920-film)|Outside the Law]]'' og ''The Dice Woman'' og [[Lillian Gish]] i de fleste av hennes opptredener gjorde selvbeherskelse og enkel naturalisme i skuespillet til en dyd.<ref name=Brownlow344/> Regissører som [[Albert Capellani]] (en fransk regissør som også arbeidet i USA ved å regissere [[Alla Nazimova]]-filmer) og Maurice Tourneur insisterte på [[naturalisme]] i sine filmer; Tourneur hadde akkurat blitt minimalist i hans tidligere teaterforestillinger.

[[Fil:Birth of a nation still 2.jpg|miniatyr|Stillbilde fra stumfilmen ''En nasjons fødsel'']]
Det var også en stor fordel av stumfilmene som kunne fremvises uten språkproblemer eller behov for oversettelser til folk fra ulike kanter av verden. Særlig i [[USA]] var dette fordelaktig på grunn av de mange innvandrere med dårlig språkkunnskaper; faktisk var innvandrere en viktig målgruppe for den tidlige amerikanske filmindustrien.

På midten av 1920-tallet hadde mange amerikanske stumfilmer tilpasset seg til en mer naturalistisk stil, skjønt det var ikke skuespillerne og regissørene som aksepterte nedtont, naturalistisk og likefram skuespill med en gang; så sent som [[1927]] var det filmer som uttrykte [[ekspresjonisme|ekspresjonistisk]] skuespill, eksempelvis den tysk futuristiske ''[[Metropolis (film)|Metropolis]]''. En del tilskuere likte den prangende og overdrevne skuespillet for dens verdi i seg selv, og en del land var senere enn USA i å omfavne naturalismen i sine filmer. Også i dag er det ulike nivåer av naturalisme i skuespillet fra film til film og våre favoritter er ikke nødvendigvis den som er mest naturalistisk i sin stil. Akkurat som i dag var en stumfilms suksess avhengig av iscenesetting, stemning, fortellingen, regissørens dyktighet, og skuespillernes talenter.<ref name=Brownlow344/>

=== Framvisningshastighet ===
[[Fil:Lon chaney sr.JPG|miniatyr|Stumfilmskuespilleren [[Lon Chaney sr.]]]]
Fram til [[1925]] ble stumfilm filmet med langsommere hastighet eller billedfrekvens enn senere lydfilm, vanligvis fra 16 til 25 bilder per sekund avhengig av produksjonsår eller filmselskapet. Da Edison oppfant sin Kinetograph rundt 1891 valgte han en filmhastighet på 46 bilder per sekund. Senere da Lumier-brødren oppfant sitt opptaks og projektsjonutstyr valgte de av økonomiske grunner å standardisere hastigheten på 16 bilder per sekund. En standard som mange fulgte frem til lydfilmens inntog.

Øyets treghet gjøre at dersom et lys blinker raskere en 45-50 ganger per sekund vil dette ikke oppfattes som blinking, men som en kontinuerlig stråle. Dette fenomenet gjør at dersom en viser 16 bilder per sekund vil en tydelig se at filmen flimrer, eller blinker, noe som er ubehagelig å se på. Dette problemet unngikk Lumière-brødrene ved å vise frem hvert bilde tre ganger slik at fremvisningsfrekvens da er 48 bilder per sekund.

Om stumfilm ikke med varsomhet blir vist i deres opprinnelige hastighet vil de virke unaturlig hurtige og hakkete, noe som forsterke følelsen av elde og avstand for dagens publikum. Men en kan også peke på at for eksempel slapstick-komedier i enkelte tilfeller bevisst ble filmet i lav hastighet. Dette siden det ved normal avspilling vil føre til at handlingen og bevegelsene får den karakteristiske stumfilmaktige preget som en kjenner fra ikke minst Chaplins filmer. Dette er en effekt som for eksempel den norske humortrioen [[KLM (humoristtrio)|Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen]] ofte benyttet i sine TV-programmer.

Siden mange av stumfilmkameraene ikke var motorisert kunne fotografen i noen tilfeller variere hastigheten innenfor samme film. For eksempel kunne en romantisk scene tas opp med raskere sveiving slik at ved fremvisning fikk man en mer drømmeaktig effekt. Eller motsatt ved en forfølgelsesescene.

Hvilken hastighet en stumfilm skal vises i er et omstridt spørsmål for filmhistorikere og filmentusiaster, spesielt når restaurerte stumfilmer blir gjenutgitt på film eller [[DVD]]. F.eks relanserte Giorgio Moroder i 1984 en versjon av den kjente stumfilmen ''[[Metropolis (film)|Metropolis]]'' ([[1927]]). Ved siden av å ta vekk tekstplakatene og heller vise disse som undertekst skapte det opphetede debatter blant filmkjennere at filmen ble fremvist ved 24 bilder per sekund. Til Moroders forsvar kan det noteres at det ikke har vært mulig med sikkerhet å fastslå hva som egentlig er den korrekte fremvisningshastigheten for denne filmen.

De fleste stumfilmer synes å ha blitt vist med [[billedfrekvens]] på 18 bilder per sekund, og noen faktisk enda hurtigere enn de 24 bilder per sekund som ble standard for lydfilmen. Dette selv når filmen var innspilt ved 16 bilder per sekund. En av grunnene til dette var at [[nitrat]]basert [[35mm-film|35 mm]] film er ekstremt antennbart og ved for lav fremvisningshastighet er det større sjanse for at filmen kan antennes.

=== Fargelegging ===
[[Fil:Gish and Barthelmess Broken Blossoms.jpg|venstre|miniatyr|Scene fra ''Broken Blossoms'' med Lilian Gish, et eksempel på [[sepia]]-farget trykk.]]
[[Image:Birth-of-a-nation-klan-and-black-man.jpg|miniatyr|Scene fra ''[[En nasjons fødsel]]'']]
Ettersom det var en mangel på tilgjengelig fargeprosessering, ble filmene i stumfilmtiden ofte dyppet i [[fargestoff]] og farget i ulike fargenyanser og fargetoner for å signalisere en bestemt stemning eller representere et bestemt tidspunkt på dagen. [[Blå]] representerte nattscener, [[gul]] eller gyllentbrunt betydde dag, [[rød]] representerte ild og [[grønt]] hadde betydning av en mystisk stemning. Tilsvarende var fargetoning av filmen, ganske vanlig fargen [[sepia]]brunt, med en særlig kjemisk oppløsning som erstattet sølvpartiklene i råfilmen med salter eller fargetoner i ulike farger. En kombinasjon av fargelegging og fargetoning kunne bli benyttet som en effekt som var påfallende og spennende.

En del filmer ble fargelagt for hånd, eksempelvis med ''Annabelle Serpentine Dance'' (1894) fra Edison Studios. I den ble [[Annabelle Whitford]],<ref>[http://ibdb.com/person.php?id=69059 Annabelle Whitford], IBDB</ref> en ung danser fra Broadway, kledd i hvite slør som framsto i ulike farger mens hun danset. Håndfarging ble ofte benyttet i de tidligste «tricks»- og fantasifilmene i Europa, særlig av de til [[Georges Méliès]].

På begynnelsen av 1910-tallet, med en begynnelse på filmer som hadde spillefilmlengde, ble fargelegging benyttet som en måte å signalisere stemning, og var like vanlig som musikk for det samme. Regissøren [[D. W. Griffith]] viste hele tiden en interesse og opptatthet for farger, og brukte fargelegging som en spesialeffekt i mange av sine filmer. I hans episke film fra 1915, ''[[En nasjons fødsel]]'', brukte et antall farger, blant annet ravgult, blå, lavendel, og en skarp rød farge for scener som «brenningen av Atlanta» og da [[Ku Klux Klan]] red av sted i filmens klimaks. Griffith oppfant senere et fargesystem hvor farget lys opplyste områder på filmlerret for å oppnå en fargeeffekt.