Redigerer Strykekvartetten i Norge (avsnitt)

== På vei mot Europa - Johan Svendsen ==
[[Fil:Johan Svendsen (young).jpg|thumb|upright=0.9|Den unge Johan Svendsen]]
[[Johan Svendsen]] (1840–1911) var student ved konservatoriet i Leipzig fra 1863 til 1866. Hans ''Strykekvartett i a-moll op. 1'' er hans eksamensarbeid i komposisjon og ble godtatt til framførelse i Gewandhaus salen den 21. mai 1865 under ledelse av [[Ferdinand David]].<ref>[[#Benestad, Finn og Dag Schjelderup-Ebbe1990|Benestad & Schjelderup-Ebbe 1990]], s. 49. David var konsertmester ved [[Gewandhausorchester Leipzig|Gewandhaus]] orkestret og primarius i Gewandhaus kvartetten. [[Mendelssohn]] hadde tilegnet David sin ''Konsert for fiolin og orkester i e-moll op. 64''. David er i dag fremdeles kjent som komponist av en ''Konsert for trombone og orkester i Ess-dur'' som står på prøvespillrepertoar for trombonister verden over.</ref> Stoler man på muntlig overleverte anekdoter, hadde Svendsen en livlig ordveksling med sin lærer [[Carl Reinecke]] om forholdet mellom komposisjonsarbeid og personlig tilnærmelse.<ref name="ReferenceB">[[#Benestad, Finn og Dag Schjelderup-Ebbe1990|Benestad & Schjelderup-Ebbe 1990]], s. 49f.</ref>

Komposisjonen viser at Svendsen med gevinst hadde studert kvartettene til [[Felix Mendelssohn-Bartholdy]] og [[Franz Schubert]]. [[Finn Benestad]] og [[Dag Schjelderup-Ebbe]] påpeker likheter mellom Svendsens verk og Schuberts ''Strykekvartett nr. 13 i a-moll D 804'', den såkalte ''Rosamunde'' kvartetten, samt Mendelssohns ''Strykekvartett nr. 3 i Ess-dur op. 12''.  [[Akkordprogresjon]]en og rytmikken i kvartetten vurderes som oppfinnsom og poengtert,<ref name="ReferenceB"/> samtidig som harmonikken i første satsen er blitt omtalt som «konvensjonell».<ref>[[#Krummacher2003|Krummacher 2003]], s. 121</ref>

Svendsens komposisjon var den første norske strykekvartett som vakte internasjonal oppmerksomhet. Ferdinand David selv skal ha satt den høyest av alle komposisjoner som ble framført ved premieren, og anmelderen fra ''Leipziger Nachrichten'' var enig.<ref name="ReferenceB"/> Kvartetten banet veien for ''Oktett for 4 fioliner, 2 bratsjer og 2 celli i A-Dur op. 3'', den så kalte strykeoktetten som ble urframført året etter. Oktetten fikk rosende omtale ikke bare i aviser, men også i fagpressen, og to dager etter konserten mottok Svendsen en forespørsel fra forlaget [[Breitkopf & Härtel]] om å få utgitt verket. Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe mener at oktetten «er en milepæl i nordisk kammermusikk».<ref>[[#Benestad, Finn og Dag Schjelderup-Ebbe1990|Benestad & Schjelderup-Ebbe 1990]], s. 55</ref>