Redigerer Strilekrigen (avsnitt)

===Det lokale bakteppet i Nordhordland===
[[Fil:Hamre kirke.jpg|thumb|[[Hamre kirke]] på [[Osterøy]] var hovedkirke for Nordhordland og et naturlig samlingspunkt for bøndene.{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
For bøndene på [[strilelandet]] kom denne skatten på et svært uheldig tidspunkt. De første årene av 1760-tallet var vanskelige på grunn av dårlige avlinger, dårlig fiske og høye kornpriser grunnet krigen i Europa.<ref>Slettebø, s. 47</ref> For mange utgjorde ekstraskatten mer penger enn det de i utgangspunktet betalte i ordinære skatter, og for myndighetene utgjorde skatten store ekstrainntekter. De første årene etter at skatten ble innført, kom det inn om lag 17&nbsp;700 [[riksdaler]] i året i Nordhordland fra ekstraskatten, mens den ordinære skatteinntekten bare var på tilsammen om lag 14&nbsp;000 riksdaler. Ytterligere problemer fikk bøndene i Nordhordland av at de var skattlagt hardere enn bøndene i de andre futedømmene i [[Bjørgvin bispedømme]]. Bare [[Sunnfjord]] og [[Sunnmøre]] hadde et skattenivå som lå opp mot nivået i Nordhordland. Grunnen til det høye skattenivået i Nordhordland var at dette området lå nærmest Bergen og dermed lettest kunne få avsetning på varene sine. Men resultatet av det høye skattenivået var at Nordhordland var det fattigste av alle futedømmene på [[Vestlandet]].<ref>Koht, s. 291-292</ref> 

Mange bønder i områdene rundt Bergen hadde problemer med å betale ekstraskatten. Ansvaret for innkrevingen lå hos lensmennene, og de gikk ofte hardt til verks med utpantninger hos de som ikke kunne – eller ikke ville – betale. Enkelte lensmenn og innkrevere lot folk få beholde det de trengte for å overleve, men registrerte gjenstandene som pantsatte. Andre beslagla gjenstandene, til tross for at en [[kongelig resolusjon]] som bøndene fikk opplest på [[Bygdeting|sommertingene]] i 1764 sa at de som ikke kunne betale skulle få beholde livsnødvendige gjenstander.<ref>Myking, s. 251</ref><ref name="fireåtte">Slettebø, s. 48</ref> Lensmennenes strenge praksis førte til sinne på bygdene rundt Bergen.

I begynnelsen av 1764 begynte det å komme protester mot skatten fra Norge til [[København]]. En gruppe bønder reiste fra [[Ryfylke]] for å klage, og i [[Gudbrandsdalen]] ble det gjort forsøk på å samle penger til en tilsvarende reise.<ref name="toåtteni">Koht, s. 289</ref> I februar henvendte bønder fra bergensområdet seg til [[sorenskriver]] [[Johan Garmann (1717-1768)|Johan Garmann]] for å be ham forfatte en klage på deres vegne. Klagen ble formidlet til København av von Cicignon.<ref>Myking, s. 252</ref><ref name="seksju">Døssland, s. 166-167</ref>

I tillegg til at bøndene hadde problemer med å betale skatten og var sinte over den strenge innkrevingen, mistenkte de [[embetsmann|embetsmennene]] for å ta mer penger enn de skulle og stikke i egen lomme. Dette kom blant annet av at bøndene fikk tak i ulike forordninger som var sendt ut om ekstraskatten, samt at de ikke kunne forstå at kongen hadde hjerte til å pålegge dem en så tung skattebyrde. Det fantes forfalskninger, men bøndene misforsto også ekte forordninger. Tidlig i 1765 fant en tjenestejente på prestegården på [[Haus]] på [[Osterøy]] første side av forordningen av 7. februar 1764. På arket stod det at man var fritatt for skatt for hjemmeboende barn og tjenestefolk. Dette gjorde bøndene sikre på at de ble lurt til å betale mer skatt enn de skulle, men hadde de hatt tilgang til resten av forordningen, ville de oppdaget at dette kun gjaldt barn under seksten år. Det hjalp heller ikke på mistroen at futen i Nordhordland ved flere anledninger nektet bøndene tilgang til originaldokumentene.<ref>Døssland, s. 169</ref><ref>Slettebø, s. 49</ref><ref name="tofemto">Myking, s. 252-253</ref>

Forordningen som man fant deler av på Haus, var den første av de mange forordningene som skapte ytterligere forvirring og mistro rundt den allerede upopulære og tilsynelatende tilfeldige skatten. Forordningen fra februar 1764 var ment å lette skattetrykket for bøndene, men den gjorde dem i stedet mer mistroiske ovenfor innkrevingen, siden det var uklart for dem hvem skatteletten gjaldt for. I løpet av sommeren dette året kom det flere innbyrdes motstridende endringer, noe som førte til enda større mistro.<ref name="fireåtte"/> Heller ikke for embetsmennene var stadig nye og endrede forordninger utover høsten lette å forholde seg til. De var til dels selvmotsigende, uklare og umulige å gjennomføre, slik at heller ikke embetsmennene kunne forklare de nye bestemmelsene.<ref name="enseksåtte"/><ref name="tofemto"/>

Ettersom stadig flere bønder hadde problemer med å betale skatten, var misfornøyde, mistrodde innkreverne og misforstod hva som faktisk skulle betales, fikk [[fut]]en i Nordhordland tillatelse fra stiftsamtmannen til å bruke militærmakt til å kreve inn skatten.<ref name="enseksåtte"/> Dette forverret situasjonen, da de militære gikk heller skånselløst fram og viste liten forståelse for bøndenes situasjon. I tillegg krevde de inn høye og ulovlige eksekusjonsgebyr. Bøndene som ønsket å betale direkte til futen for å unngå militær innkreving, fikk ikke lov til dette, siden futen ikke ville at de militære skulle reise rundt uten å gjøre nytte for seg.<ref>Koht, s. 293-294</ref><ref name="femnull">Slettebø, s. 50</ref>