Redigerer Strålingspådriv (avsnitt)

==Anslag for strålingspådriv i IPCCs 4. hovedrapport==
Søylene i figuren viser strålingspådrivet fra ulike menneskeskapte og naturlige faktorer i forhold til førindustrielt nivå (1750). Røde søyler viser positivt pådriv (oppvarmende effekt), blå søyler negativt pådriv (avkjølende effekt). Linjestykker ved hver søyle viser usikkerheten i anslagene, innafor et 95 % [[konfidensintervall]].

Figuren viser at økning i atmosfærens [[karbondioksid|CO<sub>2</sub>]]-konsentrasjon utgjør det betydeligste strålingspådrivet, anslått til 1,66 W/m². De øvrige drivhusgassene ([[metan]], [[lystgass]] og [[halokarboner]]) bidrar med til sammen 0,98 W/m².

Den viktigste avkjølende effekten som følge av menneskelig aktivitet kommer fra økt innhold av [[aerosoler]] i atmosfæren, på grunn av deres evne til å spre og [[Elektromagnetisk absorpsjon|absorbere]] innkommende solstråling. Aerosolene stammer i det vesentlige fra industriell virksomhet. Industrielle aerosoler består hovedsakelig av en blanding av [[sulfat]]er, organisk karbon, [[sot]], [[nitrat]]er og industristøv. Aerosoler fra brenning av biomasse antas å ha en neglisjerbar effekt.

Enda viktigere er aerosolenes indirekte virkning ved at de fungerer som [[kondensasjonskjerne]]r som bidrar til [[skyer|skydannelse]]. Økt skydekke øker jordas totale [[albedo]], og virker avkjølende. Den samla direkte og indirekte effekten av aerosoler antas å gi et strålingspådriv på -1,2 W/m². Her er det imidlertid stor usikkerhet i anslagene.

Økt solaktivitet i perioden etter 1750 gir et forsvinnende lite bidrag til det totale strålingspådrivet – ca. 5 % av bidraget fra drivhusgassene.

Konklusjon: «Man vet nå med rimelig sikkerhet at effekten av menneskelig aktivitet siden 1750 svarer til et nettopådriv på +1.6 [+0.6 – +2.4] W/m².»