Redigerer Storflaggermus (avsnitt)

== Utbredelse ==
Storflaggermus har en palearktisk utbredelse, men med hovedutbredelse i vest<ref>(Burgin 2019)</ref>. I Norge er arten sjelden, men er påvist flekkvis helt nord til Møre og Romsdal. Det er så langt (pr 2021) ikke funnet kolonier av arten og det er derfor ikke sikkert at arten yngler i Norge.

Funnene i Norge begrenser seg vesentlig til [[boreonemoral]] og [[sørboreal]] sone <ref name="ArtsDatabanken 2021">(ArtsDatabanken 2021)</ref>. Det første dokumenterte funnet av storflaggermus i Norge er fra [[Finnøy]] i [[Rogaland]] 28. september 1987. Det dreide seg om et dyr av ukjent kjønn som ble funnet bak en bordkledning under byggearbeid på en videregående skole <ref>(Gjerde og Helgø 1995)</ref>.

Storflaggermusas lavfrekvente og langsomme rytme med skifte mellom to toneleier – når lyttet til på en ultralyddetektor – er relativt lett å identifisere, men det finnes forvekslingsrisiko – for eksempel med skimmelflaggermus – særlig ved kortvarige observasjoner. Opptak bør derfor kreves ved funn, ikke minst i helt nye områder. Fra 1992 av har arten nettopp gjennom lydregistreringer blitt påvist i de fleste fylker nord til og med Trøndelag, men konkrete funn synes å mangle fra Agder <ref>(Isaksen mfl. 1998, Michaelsen mfl. 2004, 2007, Isaksen mfl. 2009, Tilseth og Bangjord 2018, NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl.)</ref>. Det mangler foreløpig bildedokumentasjon av jaktende eller hvilende storflaggermus fra Norge <ref name="ArtsDatabanken 2021"/>.

Dette til forskjell fra [[Sverige]], der det finnes rikelig med slike belegg <ref name="SLU Artdatabanken 2021">(SLU Artdatabanken 2021)</ref>.Mangfoldige forsøk på å lokalisere oppholdssted eller forsøk på å fange dyr i mistnett har hittil ikke vært vellykket. Det har heller ikke lyktes i å få tilslag av storflaggermus i etablerte flaggermuskassefelt i Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Rogaland, Agder, Vestfold, Oslo eller Akershus <ref>(Norsk zoologisk forenings flaggermusgruppe upubl., Tore Christian Michaelsen pers. medd.)</ref>. Første forsøk med å sette opp kasser for arten i Sør-Trøndelag har så langt heller ikke resultert i funn av arten <ref>(Tilseth og Bangjord 2018, Bangjord og Tilseth 2020)</ref>.Artens regelmessige tilstedeværelse i yngleperioden, ikke minst på Østlandet, samt kunnskap om dens biologi fra vårt naboland Sverige, gjør det nærliggende å tro at den yngler i Norge.

Fravær av sikre funn i perioden oktober-april, fravær av spillende hanndyr, samt beliggenheten til funnene som blir gjort ved begynnelsen og ved slutten av vekstsesongen (kjente fugletrekklokaliteter langs kysten av Sør-Norge) tyder på at arten ikke – eller kun i begrenset omfang – overvintrer i Norge <ref name="ArtsDatabanken 2021"/>. Ovennevnte forandringer i trekkatferd vil også kunne påvirke bestanden og dens økologi i Norge.

I Sverige forekommer storflaggermus i [[nemoral]] og [[boreonemoral]] sone (område som strekker seg sør for linjen Uddevalla-Karlstad-Örebro-Uppsala), men enkelte funn foreligger også i [[sørboreal]] sone langs østkysten helt nord til [[Umeå]]. Arten er tidligere funnet overvintrende i både Sverige og Danmark <ref name="Isaksen mfl. 2009 med referanser"/>.

En rekke observasjoner av dyr i aktivitet i vinterhalvåret (oktober-april) tyder på at arten også i løpet av det siste tiåret overvintrer i Sverige <ref name="SLU Artdatabanken 2021"/>. Samtidig blir det observert – til dels store mengder –  storflaggermus som forlater sørkysten av Sverige i en sørlig retning <ref>(Ahlén mfl. 2009, Isaksen mfl. 2009 med referanser)</ref>. Videre viser gjenfunn av svenske storflaggermus i Tyskland (ved Kiel og Dresden) at arten i hvert fall delvis overvintrer på kontinentet <ref>(Gebhard og Bogdanowicz 2004, Hutterer mfl. 2005)</ref>.

Utførlige genetiske undersøkelser av storflaggermus i Europa tyder på at dyrene som overvintrer i Nord-Tyskland i hvert fall delvis har sitt opphav i Skandinavia <ref name="Hutterer mfl. 2005"/>. Bestandssituasjonen i Danmark, Tyskland og Nederland er uviss eller i beste fall uendret <ref>(Baagøe og Elmeros 2019, Meinig mfl. 2020, van Norren 2020)</ref>.

Lange gode tidsserier for bestandsovervåkning er mangelvare. Nyere data fra Nord-Tyskland (Schleswig-Holstein) viser en bestandsnedgang i ynglekoloniene <ref>(Deustche Wildtier Stiftung 2021)</ref>. Foreløpige resultater fra analyser av transekttellinger fra Sør-Sverige der observasjoner fra perioden 1997-2002 blir sammenlignet med observasjoner fra 2020, viser en sterk nedgang for storflaggermus <ref>(Apoznański og Rydell 2021)</ref>. Forfatterne ser dødelighet ved vindkraftanlegg som en sannsynlig årsak til nedgangen.<ref name="adb rano" />