Redigerer Storflåmen 1938 (avsnitt)

==Forløpet==
Om kvelden den 30. lignet værsituasjonen på den som forårsaket Storofsen: Lavtrykk over Sør-Skandinavia, et blokkerende høytrykk over Finland, og varm og fuktig luft som ble presset nordvestover av de to trykksystemene. Og nå begynte uværet for alvor i Gudbrandsdalen, med kraftig regn i hele dalen, og et intenst [[tordenvær]] som varte i timevis. Natt til den 31. begynte elver og bekker å gå over sine bredder. Fra påfølgende ettermiddag kom regnet som voldsomme byger, men nærmest uten stans; bare intensiteten varierte. På denne tiden er det slutt på de lyse sommernettene i Gudbrandsdalen selv i godvær, og slik beskriver et øyenvitne fra [[Vinstra]] været natten etter:

«I den beksvarte natten hørtes et dommedagsbulder av ras og sten som de frådende vannmasser førte med seg. 
Det luktet svovel i luften så en kunde nesten få tanke om at enden var nær.»<ref name=":1">{{kilde www|url=https://fronhistorielag.com/2023/05/02/storflommen-i-1938/|tittel=Storflommen i 1938|forfattere=Per Ottesen|forlag=Fron Historielag}}</ref>

Etter midnatt 1. september tok regnet en pause, men fortsatte så utpå dagen, og deretter med avbrytelser til den 4. Hovedtyngden falt på norddalen og de vestlige dalsidene mellom [[Ringebu]] og [[Dovre]]. Nedbørmengden er oppgitt til 130 mm på tre døgn.<ref>{{Kilde bok|tittel=Norsk vær i 100 år|etternavn=Bjørbak|fornavn=Gustav|utgiver=Damm & Søn – Teknologisk Forlag|år=1994|isbn=82-512-0403-8}}</ref> I perioden [[29. august]]–1. september fikk Sikkilsdalen 156 mm, Dombås 138, Lalm (like nedenfor Vågåmo) 131, Vinstra 65 og Lillehammer (som fikk mer under en flom [[1939|året etter]]) 47 mm.<ref name=":0" />

I de bratte dalsidene svulmet bekker og småelver opp, mange av dem fant nye løp, noen steder ble de demmet opp av ras, for til slutt å bryte gjennom med stor kraft. [[Vågåmo]], med bebyggelse langs Ottas nordlige tilløp Finna, ble hardt rammet. Jønndalen vest for [[Dovre]], med 30-40 fastboende, ble helt rasert.<ref name=":1" /> Folk søkte tilflukt oppe i dalsidene, og flommen krevde visstnok ingen menneskeliv. 

Fevollen i Sør-Fron fikk en flomtopp 10 cm over flommerket fra [[Storflaumen i 1860]].<ref name=":1" /> Ottas høyeste spesifikke vannføring ved Lalm ble oppnådd 1. september og er anslått til 358 liter/sekund pr. km², mot 398 i 1860 og 426 under Storofsen. [[Losna (innsjø)|Losna]], nærmest en innsjø i Lågen, steg 4,7 m på to døgn, men bidrog til å dempe flomtoppen nedenfor.

Værtypen, flommen og skredene minnet mye om Storofsen. Skadene var likevel mindre omfattende og mer lokale. Områdene langs fronten så langt sørover som [[Telemark]] fikk riktignok mye nedbør. Men nedbørområdet var skarpt avgrenset mot øst, slik at Glomma – tross det store tilsiget fra Gudbrandsdalen – slett ikke fikk noen stor flomtopp. 1938-flommen inntraff dessuten senere på året enn de andre storflommene i området og var en regnflom, hvor snøsmelting spilte liten eller ingen rolle.

Det regnet periodevis også 2.–4. september, men i mer moderate mengder.