Redigerer Stor granbarkbille (avsnitt)

== Skadedyr ==
Stor granbarkbille har masseutbrudd enkelte år. I tilfeller der mange trær har blitt felt av vind eller mennesker og ikke blitt ryddet, kan de formere seg og bli til et [[skadedyr]]. Fra 1976 til 1981 skjedde et slikt masseutbrudd i Norden, og dette ble kommentert i [[Øystein Sunde]]s vise «[[Barkebille boogie (sang)|Barkebille Boogie]]». Flere tørre somre hadde ført til gode vekstvilkår for barkebillen som livnærte seg på uttørkede grantrær. I 1978 hadde barkebillene ødelagt 1,1 millioner kubikkmeter norsk skog. Telemark og Vestfold var områdene som ble hardest rammet. Flere steder i landet ble det satt i verk tiltak for å bli kvitt skadedyret.<ref>[https://avtrykk.no/den-store-billekrigen Den store billekrigen], Avtrykk.no, 11.06.2019</ref>

Hannen starter også å borre i trestammen. Friske trær forsvarer seg mot slike angrep ved at kvae begynner å piple ut av borehullet. Når sporer av blåvedsopp finnes på billens kropp, blir den avsatt i borehullene. Hvis soppen klarer å vokse inn i veden vil den sperre vanntransporten i trestammen, noe som vil bidra til treets død. Under vellykkede angrep stopper kvaeutskillelsen fra treet, noe som hindrer at egg og larver drukner i vann og kvae. Men bare om mange biller angriper et tre synkront kan de overvinne treets forsvar.

Feromonenes oppgave er ikke primært å føre kjønnene sammen. Hos barkbiller fra slekten ''Ips'' er det hannene som sender ut [[feromon]]er, et luktstoff som andre barkbiller fra samme art kan kjenne igjen og spore opp. Både hunner og hanner tiltrekkes av feromonene. Hensikten er å samle nok individer til å overvinne treets forsvarsstoffer, derfor kalles barkbillenes feromoner gjerne for ''aggregeringsferomoner''.

Norske forskere klarte å finne «formelen» til luktstoffet billene skiller ut. Dette luktstoffet klarte de så å produsere kjemisk, og plasserte det i feller som ble satt ut i skogen. Dette medførte angivelig til at alvorlige barkbilleangrep på skogen ble redusert. Men fellene fanget også masser av barkbillenes naturlige fiender, og enkelte mener at de neppe var til så stor hjelp i forsøket på å [[desimere]] granbarkbillens bestander.