Redigerer Stolpehull (avsnitt)

== Bygningstekniske forhold ==
Stolper overfører lastene fra og på bygningen til grunnen. Det er oftest [[egenvekt]], [[Snølast|snølaster]] og vindlaster.

Ulike treslag er brukt i stavkirker, som [[eik]] i [[Eide kirke]] i [[Lillesand]] og [[Vanlig bjørk|bjørk]] i enkelte deler i Urnes stavkirke, men i de bevarte kirkene synes [[furu]] å ha vært vanligst. Mange stolper har hatt diametre fra 0,2m til 0,4m. En stolpe med snittdiameter 0,3m og en lengde på 5,0m kan ha veid mer enn 280kg. 

Når kulden kommer om høsten er porene i jorden ofte fylt med vann som fryser til is og utvides, og en får [[telehiv]] i bakken. Der de påtenkte sentra for stolpene ble markert, ble det gravd groper i bakken, men ikke til frostfri dybde. Om man traff fast fjell eller steinblokker slik at bunnen ikke ble horisontal, måtte man fylle i løsmasse eller justere bunnen sideveis. Hver slik handling kan ha gitt avvik for stolpenes plassering, og summen av disse avvikene kunne gjøre det vanskelig å overføre den tenkte planen.<ref>Jørgen H. Jensenius: "Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder." Collegium Medievale 23 (2010), side 153.</ref> 

Avhengig av grunnforholdene kan en velge å ha fyllmasser i gropene. A fylle i sand fungerer som drenering og utjevning. Det er påvist bunnsteiner i minst 12 stolpegroper i antatte kirker i Norge. En slik stein vil fordele vekten av stolpen over et større areal, så stolpene ikke skal synke i grunnen. Steinen kan også redusere fukt som måtte stige opp nedenfra. Da steinene ble dokumentert lå de i ujevn høyde, og slik var de antagelig også lagt opprinnelig.21 Stolpegropene har ikke samme areal, og de varierer også i den enkelte kirken. Noen groper er nesten rørformede i snitt, mens andre er skjevt kone med en åpning på 1,0−1,5m i diameter.<ref>Jørgen H. Jensenius: "Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder." Collegium Medievale 23 (2010), side 153. </ref>

En kan bare til en viss grad løse råteproblemene teknisk. Furuens [[harpiks]] vil gjerne konservere tømmeret når det er felt, da kan indre deler av treet bevare sin styrke i lang tid. Mange jordgravde stolper vil over tid få råteskader i terrengnivå. Selv om en finner ulike måter å begrense slike skader på, kan en ikke forhindre dem, og årsaken er ikke nødvendigvis at løsningene er dårlige. Utgravninger viser at råte i stolper er søkt løst på ulike måter. Mange er laget med så god drenering at fuktighet ikke påvirket stolpene; de sto tørt og kunne trekkes opp ved riving. Andre jordgravde stolper var skiftevis utsatt for våte og tørre forhold, særlig i bakkenivå.