Redigerer Stigand (avsnitt)

== Biskop av Elmham og Winchester ==
Kort tid etter Edvard Bekjennerens kroning den 3. april 1043,<ref name=Handbook29b/> ble Stigand utpekt som [[Biskop av Norwich|bispesetet Elmham]], antagelig på råd fra dronning Emma.<ref name=Barlow76>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 76</ref> Dette var den første biskoppelig utnevnelsen i Edvards regime.<ref name=Higham122>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', s. 122</ref> Setet Elmham dekket [[East Anglia]] i østlige England, og var et av de fattigste bispeseter på den tiden.<ref name=Smith200/>{{#tag:ref|Det var så fattig at senere, under etterfølgende biskoper, ble setet først flyttet til Thetford, og deretter til Norwich.<ref>Barlow: ''English Church 1066–1154'', ss. 48–49</ref>|group=notes}} Stigand ble innviet som biskop i 1043, men senere det samme året avsatte Edvard ham og tok fra ham den rikdom han hadde. I løpet av det neste året ble Stigand gitt sin geistlige posisjon tilbake.<ref name=Barlow77>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 77</ref> Grunnen til at kongen avsatte ham er ikke kjent, men antagelig var det knyttet til at enkedronning Emma mistet sin makt. Ryktene som ble nedtegnet et århundre senere indikerte at Emma og Stigand skulle ha hatt et upassende forhold og at denne påståtte affæren var grunn til at begge mistet makt.<ref name=Emma248>Stafford: ''Queen Emma & Queen Edith'', ss. 248–250</ref> Andre kilder hevdet at Emma hadde invitert kong Magnus den gode av Norge, en rivaliserende fordringshaver til den engelske trone, til å invadere England og at hun hadde tilbudt sin personlige rikdom som den norske kongens støtte.<ref name=ASE426>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., s. 426</ref>{{#tag:ref|Magnus var sønn av [[Olav den hellige|Olav Digre]], og hans krav på den engelske trone hvilte på en avtale som Hardeknut og ham signerte en gang rundt 1038 og gikk ut på at den av dem som døde uten arvinger skulle den andre arve dennes kongedømme. Hardeknut hadde arvekrav på England, foruten Danmark, etter sin far, kong Knut den mektige. Da Hardeknut døde først ble Magnus også konge av Danmark og gjorde således krav på den engelske tronen.<ref>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., ss. 419–421; Snorre Sturlason: Heimskringla, 127-128</ref>|group=notes}} Noen mistenkte at det var Stigand som hadde anmodet Emma å støtte Magnus, og hevdet at hans avsettelse hadde sin årsak i dette.<ref name=Mason44>Mason: ''House of Godwine'', s. 44</ref> Medvirkende faktorer til deres fall fra makten var også Emmas rikdom, og misnøye med hennes politiske innflytelse som var knyttet til regimet til den upopulære Hardeknut.<ref name=Stafford87>Stafford: ''Unification and Conquest'', s. 87</ref>

Ved 1046 var Stigand vitne ved charter til Edvard Bekjenneren, noe som viste at han igjen var innenfor de kongelige sirkler.<ref name=Smith201>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 201</ref> I 1047 ble Stigand overført til [[Biskop av Winchester|Winchester bispedømme]],<ref name=Handbook223>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 223</ref> men han beholdt Elmham fram til 1052.<ref name=Barlow87>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 87</ref> Han kan ha takket sin forfremmelse til [[Godwin av Wessex|Godwin, jarl av Wessex]], svigerfar til kongen,<ref name=Loyn58>Loyn: ''English Church'', ss. 58–62</ref> skjønt en del historikere er ikke enige.<ref name=1000Church108>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 108</ref> Emma, som hadde trukket seg tilbake til Winchester etter å ha fått tilbake kongens gunst, kan også ha påvirket forfremmelsen, alene eller sammen med Godwin. Etter forfremmelsen til Winchester var Stigand vitne ved alle de bevarte charter til kong Edvard fra perioden 1047 til 1052.<ref name=Smith201/>

En del historikere, som [[Frank Barlow (historiker)|Frank Barlow]] og Emma Mason, har hevdet at Stigand støttet jarl Godwin i denne krangel med kongen i 1051-1052;<ref name=Barlow123>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 123</ref><ref name=Mason65>Mason: ''House of Godwine'', s. 65</ref> andre, inkludert Ian Walker, har hevdet at Stigand var nøytral.<ref name=Walker49>Walker: ''Harold'', s. 49</ref> Stigand dro uansett ikke i eksil sammen med familien Godwin da krangelen var brutt i åpen strid.<ref name=Brooks305a>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', ss. 305–306</ref> Utgangspunktet for krangelen var en strid mellom grev Eustace II av Boulogne, svoger av Edvard Bekjenneren, og folk i byen Dover. Kongen ga ordre til Godwin om å straffe byen, men jarlen nektet. Fortsatt press fra Edvard underminerte Godwins posisjon, og til slutt måtte jarlen og hans familie flykte fra England i 1051.<ref name=Stafford90>Stafford: ''Unification and Conquest'', ss. 90–91</ref> Jarlen kom dog tilbake i 1052 med en betydelig militær styrke, noe som antagelig var avgjørende til at han kom til en fredelig overenskomst med kongen.<ref name=Barlow123/> En del kilder fra [[middelalderen]] hevder at Stigand tok aktiv del i forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.<ref name=Mason73>Mason: ''House of Godwine'', s. 73</ref> Canterbury-manuskriptet til ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' kaller Stigand for kongens kapellan og rådgiver under forhandlingene.<ref name=Rex61>Rex ''Harold II'' p. 61</ref>