Redigerer Stendhal (avsnitt)

== Forfatterskap ==
[[Fil:Matilde Viscontini Dembowski.jpg|thumb|left|upright|Matilde Viscontini Dembowski, Stendhals store kjærlighet.]]
[[Fil:Stendhal par Ducis.jpg|thumb|Portrett av Stendhal, laget av Louis Ducis i 1835.]]
Samtidens lesere kunne ikke se Stendhals storhet eller verdsette hans realistiske tid i løpet av den romantiske perioden som han levde i. Han ble ikke verdsatt før på begynnelsen av 1900-tallet. Antagelig var han forut sin tid. Det er Balzac og ikke Stendhal som er blitt stående som realismens opphav. Årsaken kan være mange, en av dem var hans stilideal, hans avsky for det pompøse og det retoriske, noe som først ble delt av flertallet langt senere. I hans samtid mente man at Stendhal ikke kunne skrive, hans stil var ikke litterær, at han ikke kunne komponere en roman, kun sette sammen en antologi av anekdoter, uten metode eller system, en litterær amatør.<ref name="Beyer408">Beyer, Edvard (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 7, Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 408</ref>

Han hadde selv dedikert sitt forfatterskap til «the Happy Few» (på engelsk i originalen), det vil si «de lykkelige få». Det er ofte tolket som en listig dedikasjon til de få som kunne forstå eller verdsette hans skriving. Det kan også bli tolket som en referanse til ''Canto 11'' i [[lord Byron]]s [[Don Juan (Byron)|''Don Juan'']] som viser til «the thousand happy few» eller til «we few, we happy few, we band of brothers», en tekstlinje i [[William Shakespeare]]s drama ''[[Kong Henrik V]]''. Men Stendhals anvendelse er kanskje mest sannsynlig fra [[Oliver Goldsmith]]s ''Wakefield-presten'' (1766) ettersom han hadde pugget den utenat i prosessen å lære seg engelsk. Hos Goldsmith refererer «de lykkelige få» ironisk nok til det lille antallet mennesker som leser tittelfigurens obskure og pedantiske avhandling om [[monogami]].<ref>Martin, Brian Joseph (2011): ''Napoleonic Friendship: Military Fraternity, Intimacy, and Sexuality in Nineteenth- Century France''. UPNE, s. 123</ref>

Som litteraturkritiker i avhandlingen ''Racine et Shakespeare'' (1823), var Stendhal en forkjemper for romantisk [[estetikk]] ved ufordelaktig å sammenligne reglene og komme med nedsettende anmerkninger til Racines [[klassisisme]] sett opp mot friversene og settingene til Shakespeare, og gi sin støtte til å skrive skuespill på [[prosa]]. Den tyske filosofen [[Friedrich Nietzsche]] anerkjente sin personlige gjeld til den franske forfatteren (og en av de første som gjenoppdaget ham) i ''Götzen-Dämmerung, oder, Wie man mit dem Hammer philosophiert'' (1889), på norsk kalt for ''Avgudenes ragnarok''. Det var i referanse til [[Fjodor Dostojevskij]] som den eneste psykologen han kunne lære noe fra, hevdet at å møte Dostojevskij var «den aller vakreste hendelse i mitt liv, mer så en selv min oppdagelse av Stendhal».<ref>Common, Thomas (2004): ''Twilight of the Idols and The Antichrist''. Dover, s. 46</ref>

I dag har Stendhals verker tiltrukket seg oppmerksomhet for deres [[ironi]], og deres [[psykologi]]ske og historiske dimensjoner. Stendhal var en begjærlig tilhenger av musikk, særlig av verkene til komponister som [[Domenico Cimarosa|Cimarosa]], [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] og [[Gioacchino Rossini|Rossini]]. Han skrev en biografi over Rossini, ''Vie de Rossini'' (1824), i dag verdsatt for dens utstrakte musikkritikk enn for dens historiske innehold.

I sine verker benyttet Stendhal tekstutdrag og sitater fra andre forfattere uten blygsel, blant annet [[Giuseppe Carpani]], [[Théophile Frédéric Winckler]], [[Jean Charles Léonard de Sismondi|Sismondi]] og andre.<ref>Randall, Marilyn (2001): ''Pragmatic plagiarism: authorship, profit, and power'', s. 199: «If the plagiarisms of Stendhal are legion, many are virtually translations: that is, cross-border plagiarism. Maurevert reports that Goethe, commenting enthusiastically on Stendhal's ''Rome, Naples et Florence'', notes in a letter to a friend: 'he knows very well how to use what one reports to him, and, above all, he knows well how to appropriate foreign works. He translates passages from my ''Italian Journey'' and claims to have heard the anecdote recounted by a marchesina.'»</ref><ref>Litto, Victor Del (1986): ''Stendhal'', s. 500, sitat oversatt og formidlet av Randall (2001), s. 199: «... used the texts of Carpani, Winckler, Sismondi et 'tutti quanti', as an ensemble of materials that he fashioned in his own way. In other words, by isolating his personal contribution, one arrives at the conclusion that the work, far from being a cento, is highly structured such that even the borrowed parts finally melt into a whole a ''l'allure bien stendhalienne''»</ref>