Redigerer Stattholdere i Norge (avsnitt)

== Union med Sverige ==
''Statholder'' eller ''Vice-Konge'' var under første del av [[unionen mellom Sverige og Norge]] ([[1814]]–[[1905]]) navnet på stillingen som leder for den norske regjering og øverstkommanderende for det norske forsvar når monarken selv ikke inntok denne posisjonen. Embetet ble opprettet da den reviderte norske [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] av [[4. november]] [[1814]] trådte i kraft. Paragraf 12, 13 og 15 bestemte at en stattholder kunne bli utnevnt.<ref>«§ 13. Under Kongens Fraværelse overdrager han Rigets indvortes Bestyrelse, i de Tilfælde Han selv foreskriver, til Vice-Kongen eller Statholderen, tilligemed i det mindste fem af Statsraadets Medlemmer.» ''Grunnloven av 4. november 1814''.</ref> Stattholderen skulle bo i Christiania (nå [[Oslo]]) og lede den norske regjering når kongen var fraværende (i [[Stockholm]]). I korte perioder fungerte kronprinsene som visekonger.

Embetet var besatt av svensker fra 1814 til [[1829]]. Protester førte til at den sto ubesatt til [[1836]], da [[Herman Wedel Jarlsberg]] som den første nordmann inntok stillingen. Han ble etterfulgt i [[1841]] av [[Severin Løvenskiold]], men embetet sto ubesatt fra [[1856]] til det ble formelt avskaffet i [[1873]].

Norske krav om at det måtte fjernes helt var bakgrunnen for ''[[stattholderstriden]]'' i 1850- og 60-årene. [[Stortinget]] innstilte på nedleggelse i [[1859]], men [[Oscar I]] nektet sanksjon. Etterfølgeren [[Karl IV]] var velvillig innstilt til å avskaffe «lydrikemerket», men ble under svensk press tvunget til å nekte sanksjon. Dette ga opphav til den første alvorlige konflikten i unionen, og den utløste en regjeringskrise i Norge. Konflikten, som hadde bakgrunn i statenes ulike oppfatning av unionsvilkårene, ble stadig mer tilspisset og endte med [[unionsoppløsningen]] i [[1905]]. Det var først i 1873 at kong [[Oscar II]] sanksjonerte Stortingets vedtak om å nedlegge embetet.