Redigerer Statsrådssaken (avsnitt)

==Statsrådssaken==
Statrådssaken begynte for alvor i 1872, da det første forslaget om at statsråd skulle møte i Stortinget ble fremsatt av en samlet opposisjon. Samtidig var også dette tiden da stattholderstriden begynte å nærme seg sin avslutning.

===Stattholderstriden og unionsrevisjonismen (1859-1873)===
I 1859 døde [[Oscar I]], og [[Karl IV]] ble ny konge av Norge og av Sverige. Han hadde spilt en ikke ubetydelig rolle i å sikre at [[Christian Birch-Reichenwald]] ble ny førstestatråd.<ref>Side 38, [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070600022 «To kulturer en stat 1851-1884»] (bind 11) av Hans Try i ''Norges Historie'' av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1979 (5. opplag 1993)</ref> Birch-Reichenwald og Karl IV planla hvordan han skulle gi Norge i [[morgengave]], en innrømmelse i en sak som Norge lenge hadde ønsket, at [[stattholder]]-tittelen skulle avskaffes. Dette skulle være innledningen på et nærmere forbund mellom de to landene. Det gikk imidlertid ikke helt etter planen. Birch-Reichenwald utsatte overleveringen av Stortingets vedtak til Karl IV var tilbake i Sverige og til svenske politikere hadde fått høre om vedtaket. Det medførte at en rekke svenske politikere reagerte med sterk uvilje. Flere svenske politikere krevde en unionsrevisjon, og at stattholderembetet ikke kunne avvikles før revisjonen var vedtatt satt igang. Siden stattholderposisjonen bare var nevnt i [[Norges Grunnlov]], ikke i [[Riksakten]], betydde det at unionsrevisjonskomiteen ville kunne få medråderett over grunnloven.<ref>Side 42-44, Try</ref> Stortinget avviste i en enstemmig adresse skrevet av Schweigaard, [[Jørgen Aall (1806–1894)|Jørgen Aall]] og delvis Sverdrup det svenske kravet om medråderett over Norges Grunnlov, og dessuten også kravet om en unionsrevisjon.<ref>Side 46, Try</ref>

Birch-Reichenwald ble i desember 1861 erstattet av Frederik Stang etter at Birch-Reichenwald og Norges statsminister i Stockholm [[Georg Sibbern]] hadde en sterk uenighet om hvor vidt regjeringen hadde tatt hensyn til den politiske realitet i Sverige da de valgte å utsette å overlevere Stortingets vedtak.<ref>Side 38-41, Try</ref> Frederik Stang fikk dermed som oppgave å lede den norske 
regjeringen. Blant hans oppdrag var å finne en løsning på unionsrevisjonen. I møte med Sveriges statsminister (formelt «Justitiestatsminister») [[Louis Gerhard De Geer]] forfattet Stang en uttalelse som var vag og med vekt på likestilling mellom landene i 1863. Stortinget godtok denne. Selve nedsettelsen av den norske komiteen ble først gjennomført i 1865, og den leverte sitt forslag i 1867.<ref>Side 48-50, Try</ref> Først i 1871 ble forslaget fra unionsrevisjonen tatt opp i Stortinget. I begynnelsen vakte det ikke stor interesse, men den andre dag holdt [[Ketil Motzfeldt]] et innlegg der han angrep forslaget hardt. Johan Sverdrup fortsatte angrepet mot forslaget i over to timer. Konklusjonen for Sverdrup var at unionen ikke var noe mer enn fellesskap i kongehus og fred og krig. Forslaget ville ifølge Sverdrup skape en bindende avtale for Norge som Sverdrup ikke var klar for. Forslaget falt med 92 stemmer mot og 17 stemmer for.<ref>Side 318-322, Jensen</ref>

===Vetostrid===
{{Utdypende artikkel|Vetostriden}}
Stortinget vedtok en grunnlovsendring om at statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget i 1872, men regjeringen frarådde [[Oscar II|kongen]] å sanksjonere (godkjenne) vedtaket. Fram til 1880 vedtok tre ulike storting et likelydende vedtak om statsrådenes møterett, men hver gang nektet unionskongen [[Oscar II]] å sanksjonere lovvedtaket. Denne striden ble senere kjent som [[vetostriden]], og striden var om hvorvidt kongen bare skulle ha ''[[utsettende veto]]'' eller om kongen i tillegg skulle ha ''[[absolutt veto]]''.

Den 9. juni 1880 vedtok Stortinget med 74 mot 40 stemmer<ref name=Myhre2012>{{Kilde bok| ref= | forfatter= [[Jan Eivind Myhre]]| redaktør= | utgivelsesår= 2012| artikkel=| tittel= Norsk historie 1814–1905: Å byggje ein stat og skape ein nasjon| bind=| utgave=| utgivelsessted=[[Oslo]]| forlag=[[Det Norske Samlaget]]| side=16| isbn=978-82-521-7443-4| id=| språk=[[Norsk]]| kommentar=| url=}}</ref> å innarbeide statsrådenes møteplikt i Norges Grunnlov, etter at kongen (i praksis regjeringen) hadde nektet å godkjenne vedtaket for tredje gang 25. mai 1880. Opposisjonsleder Johan Sverdrup hevdet at Stortingets beslutning var gyldig, men kongen og regjeringen nektet å godta dette, ettersom det ville bety å innføre [[parlamentarisme]], og dermed styrke Stortingets makt på bekostning av embetsmenn og konge.