Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Bevilgningsreglementet===
Prinsippene for Statsbudsjettet er nedfelt i Bevilgningsreglementet.<ref>{{Kilde www |url=http://www.regjeringen.no/pages/1834672/Bevilgningsreglementet_26.mai2005.pdf |tittel=Statens bevilgningsreglement |besøksdato=2008-01-12 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131203000229/http://www.regjeringen.no/pages/1834672/Bevilgningsreglementet_26.mai2005.pdf |arkivdato=2013-12-03 |url-status=død }}</ref> Det ble vedtatt i [[1928]] og revidert i [[1959]] og [[2005]].<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/tema/Statsbudsjettet.html?id=1437] Finansdepartementet:''Statsbudsjettet''</ref> Dette var mer formelle og språklige endringer som ikke endret selve budsjettmetodene nevneverdig. De reelle metodeendringene i [[1924]], [[1928]] og [[1961]] er beskrevet nedenfor under kapitlet «Statsbudsjettets historie». Hovedprinsippene for budsjettet er relativt uendret gjennom de siste åtti årene:<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/tema/Statsbudsjettet/Statsbudsjettets-hovedprinsipper.html?id=439268 Finansdepartementet:''Statsbudsjettets hovedprinsipper'']</ref>
* Fullstendighetsprinsippet – budsjettet skal omfatte alle statlige utgifter og inntekter. Av dette prinsippet følger kravet om realistisk budsjettering. Det er for eksempel ikke godtatt å stille opp utenlandsbudsjett på siden av det formelle, selv om man bare måtte anvende oljeinntekter i et slikt ekstrabudsjett. Men det er unntak fra prinsippet – statsbudsjettet omfatter ikke budsjettene til statlige fond, helseforetak, særlovselskaper, fullmaktsselskaper eller statseide bedrifter. Bare statens årlige transaksjoner med slike fond, foretak eller bedrifter tas med.
* Enhetsprinsippet – det skal være mulig å bruke alle inntekter til å dekke alle utgifter. Av dette følger ønsket om et fleksibelt statsbudsjett med minst mulig [[øremerking]] av inntekter. Det er for eksempel ikke mulig å øremerke statlige bompengeinntekter til veiformål, selv om inntekten kommer fra bilister som bruker veier. Dette prinsippet skal blant annet styrke Stortingets evne til å prioritere politisk mellom ulike formål.
* Bruttoprinsippet (1884) – det skal budsjetteres med bruttobeløp, ikke nettobeløp. Av dette følger kravet om å føre både inntekter og utgifter for seg både i hvert kapittel og for hver enkelt virksomhet. Det er unntak for en rekke såkalte «nettobudsjetterende virksomheter», som først og fremst omfatter universiteter og flere høyskoler, statlige institutter og forskningsråd, Sametinget, med flere. Men Statens direkte transaksjoner med disse skal likevel følge bruttoprinsippet.
* Kontantprinsippet (1924) – det skal budsjetteres med en inntekt eller utgift i det året den betales (bokføres). Motivet bak prinsippet i 1924 var de mange bevilgningene som ble overført fra år til år, og som svekket oversikten i budsjetteringen. Praksis med å anslå inntekter og utgifter etter når de er bokført letter den finansielle aktivitetsstyringen som står sentralt i statsbudsjettet. Det gjør det også enklere for virksomhetene som slipper å tenke på problemet med riktig avskrivningssats for investeringer. Slik avviker regnskapsføringen fra den i ikke-statlige virksomheter, hvor [[regnskapsloven]] følger aktivitetsprinsippet og posterer aktivitetene når de påløper, leveres eller mottas. Årsaken til avviket er at statsbudsjettet fokuserer på formelle og bindende vedtak, mens en bedrifts budsjett mer er en «plan» som ikke er bindende for andre enn bedriften selv. Statsbudsjettet vil normalt vise effekten av skatte- og avgiftsvedtak dobbelt, dvs. både bokført (kontantprinsippet) og påløpt (aktivitetsprinsippet), men det er altså den første føringen som er den gjeldende i budsjettet. Unntaket fra kontantprinsippet er statlig forretningsdrift, for eksempel helseforetakene, som følger regnskapsloven.
* Ettårsprinsippet (1814, 1869) – budsjettet skal bare føres for ett år av gangen, og et storting kan ikke binde opp det neste stortingets budsjettering. Dette er grunnlovsfestet ([[Norges Grunnlov|Grl]] §75) og skal sikre bedre oversikt over utgifter og inntekter i den økonomiske styringen. At utgiftene bare kan bevilges for ett år av gangen er ikke lovfestet, men grunnloven fastslår at skattene og avgiftene må vedtas årlig, og det er vanlig å tolke at det samme gjelder utgiftene. Av dette følger også at utgiftsfullmakter er å regne som kansellert dersom de ikke benyttes i løpet av budsjettåret. Som en hovedregel kan likevel inntil 5&nbsp;% av driftsbevilgningene overføres, og investeringsmidler kan ved særskilt vedtak overføres til neste budsjettår inntil to ganger. Det kan siden 1991 også forskutteres framtidige bevilgninger ved særlig store materiellinvesteringer, eller når staten ikke har fullt herredømme over framdriften.<ref>Kongelig resolusjon 25. oktober 1991.</ref> Stortinget kan også forskuttere at det over et visst antall år skal bevilges en viss pengesum til en langsiktig investeringsprosjekt, slik man gjør for eksempel ved utbygging av Nødnett og bakkenett for fjernsyn. Men vedtakene er ikke formelt bindende og må gjentas i budsjettet for hvert år. En rekke land har langt større mulighet til å overføre bevilgninger enn Norge, mens noen land (som Sverige) bruker flerårsbudsjetter for å sette utgiftsrammer som begrenser utgiftsveksten.

Det er forøvrig en kuriositet at Statsbudsjettet i Norge strakk seg fra juli til juni helt fram til [[1961]], da det ble endret slik at det fulgte kalenderåret.