Redigerer Standardmodellen (avsnitt)

=== Historikk ===
Standardmodellen er et resultat av mange uavhengige oppdagelser og teorier. Flere viktige prinsipper som [[Maxwells likninger]] og [[lorentztransformasjonen]] var beskrevet allerede i det [[19. århundre]] sammen med [[elektronet]] ([[1894]]) og tidlige atommodeller. I [[1900]] forklarte [[Max Planck]] [[Svart legeme|svart-legeme-stråling]] ved å postulere at energien fra et svart legeme ble formidlet i [[kvant|lyskvanter]] ([[foton]]er), og regnes som grunnleggeren av kvanteteorien. I 1905 kom [[Albert Einstein|Einstein]] med [[den spesielle relativitetsteorien]] som etablerer prinsipper om relativitet mellom observatører i forskjellige referansesystemer, relasjonen mellom masse og energi (''E'' = ''mc''²), noe som også ledet fram til den moderne beskrivelsen av fotonet.

I 1917 beskrev [[Bohrs atommodell]] [[atom]]et som en positiv kjerne sammensatt av [[proton]]er og [[nøytron]]er med [[elektron]]er med kvantiserte energinivåer i baner rundt atomkjernen. Omkring 10 år senere fikk partikkelfysikken mange gjennombrudd, med [[Schrödingerligningen|Erwin Schödingers bølgeligning]] ([[1926]]) som forklarer elektronets bølgenatur, [[Paulis utelukkelsesprinsipp|Wolfgang Paulis utelukkelsesprinsipp]] (1926) som forklarer det [[periodiske system]], [[Heisenbergs uskarphetsrelasjon|Werner Heisenbergs uskarphetsrelasjon]] ([[1927]]) og [[Diracligningen]] ([[1928]]) som er den relativistiske bølgeligningen for elektroner. Diraclikningen er det første som kan regnes som en egentlig del av standardmodellen.

Viktige bidrag på [[1930 tallet]] var [[betastråling]] og postuleringen av [[nøytrino]]et ([[Enrico Fermi]]) samt [[kvanteelektrodynamikk]]en, som bygger på Diraclikningen og ble ferdigutviklet på 1940-tallet av [[Richard Feynman]], [[Freeman Dyson]], [[Julian Schwinger]], og [[Sin-Itiro Tomonaga]]. Den store innsatsen i våpenprogrammene under og etter [[annen verdenskrig]] ga tilgang til [[partikkelakselerator]]er med stadig høyere energi og førte til oppdagelsen av en stadig økende mengde kortlivede, energirike partikler. I [[1960-årene]] var behovet for en modell som kunne systematisere alle disse observasjonene åpenbart. [[Murray Gell-Mann]] og uavhengig [[George Zweig]] foreslo midt på 60-tallet at disse partiklene var bundne tilstander av tre mer fundamentale partikler som Gell-Mann kalte ''kvarker'' (etter en linje i [[James Joyce]]s roman ''[[Finnegans Wake]]'': "Three quarks for muster Mark").<ref>{{Kilde bok | forfatter= Brian Martin | utgivelsesår= 2006 | tittel= Nuclear and Particle Physics: An Introduction | utgivelsessted= Chichester, England | forlag= John Wiley & Sons | side= 4 | isbn= 0-470-01999-9 | id= ISBN 978-0470025321 (pbk.), ISBN 0-470-02532-8 (pbk).}}</ref>

I utgangspunktet ble kvarker betraktet som en hensiktsmessig matematisk modell mer en virkelige partikler. Men utover 1960-årene ga en rekke eksperimenter med observasjon av f.eks. [[partikkelspredning]] bevis på at kvarkene var virkelige partikler. Videre arbeid gjorde at man mellom [[1970]] og [[1973]] kunne utvikle standardmodellen. De partikler og vekselvirkninger som denne beskriver er senere blitt bekreftet eksperimentelt. Som nevnt er standardmodellen ikke en fullstendig beskrivelse, og en rekke egenskaper ligger fremdeles utenfor det området standardmodellen beskriver.