Redigerer Stage Dolls (avsnitt)

== Utgivelser ==
Etter å ha feilet å bli signert av et [[plateselskap]] ga bandet ut sitt [[debutalbum]] ''[[Soldier's Gun]]'' med egne midler i 1985. [[Musikkalbum]]et ble senere nominert til [[Spellemannprisen]]. Oppfølgeralbumet ''[[Commandos]]'' (1986) kom året etter på plateselskapet ''Grappa''.<ref>Keilhau, Lars.«Stage Dolls ikke nikkedukker…». ''Aftenposten Aften'', 05. mars 1986 – Side: 20</ref> 

I 1987 signerte bandet platekontrakt med det amerikanske plateselskapet ''Big Times Records'' og ble dermed lansert internasjonalt.<ref>Ukjent Forfatter. «USA kontrakt for Stage Dolls». ''Aftenposten Morgen'', 28. mars 1987, Side: 23</ref> Det selvtitulerte tredjealbumet ''[[Stage Dolls (album)|Stage Dolls]]'' kom i 1988. I kjølvannet av utgivelsen fulgte turnering i USA. Turnéplakaten ble frontet av slagordet «Twenty Feet Norwegian Rock», og bandet fikk plassering på den amerikanske [[Billboard]]-listen med singelen ''Love Cries'', som nådde 46.-plass.<ref>Wallum, Stian. «Året var 1989 og trøndere rocket Billboard». ''Adresseavisen, 08. februar 2008 Side: 32</ref> Samme singel var helt oppe på 3.-plass på Billboard Rock Charts.<ref name="Enlid"> Enlid, Vegard. «Gode tider for gamle helter». ''Adressa, 03.09.2003</ref>
 
Etter tre år ble det fjerde albumet ''[[Stripped (Stage Dolls-album)|Stripped]]'' (1991) utgitt. Albumet var preget av enklere arrangementer, mindre [[synthesizer]] og et lydbilde som lå tettere
opp til hvordan bandet hørtes ut på konserter. Flakne hadde samarbeidet med den amerikanske tekstforfatteren Bobby Icon på albumet. Singelen ''«Love Don't Bother Me»'' ble remikset av den amerikanske musikkprodusenten Ron Nevison.<ref>Gjerstad, Leif. «Stage Dolls Stripper». NTBtekst, 17. oktober 1991</ref> 

Resten av tiåret markerte en roligere periode for bandet. I 1993 ble [[samlealbum]]et ''[[Stories We Could Tell]]'' utgitt, og bandet ansatte Morten Skogstad som fast trommeslager. Samleplata solgte bra, men kom også i en tid da de musikalske trendene holdt på å forandre seg. Interessen var dalende for den type radio-rock som Stage Dolls spilte.<ref>Bakkemoen, Kurt.«Mer Dig fra Stage Dolls » VG, 02.09.1997, Side 45</ref><ref name="Hoel"> Hoel, Ole Jakob. «Trygg på stilen ». Adresseavisen, 05.01.2010, Side 7, Del 3</ref> På midten av 1990-tallet var bandet midlertidig oppløst. Flakne ga ut soloalbumet ''Shoot the Moon'', mens Storli startet booking-byrå.<ref name="Hoel"> Hoel, Ole Jakob. «Trygg på stilen ». Adresseavisen, 05.01.2010, Side 7, Del 3</ref> Bandet kom sammen igjen i 1997, men opplevde liten interesse omkring utgivelsen av sitt femte studioalbum ''[[Dig]]''. Selv om ''Dig'' ikke ble noen stor salgs-suksess<ref name="Singsaas"> Singsaas, Frode. «Dukkefest på Samfundet». Adresseavisen Morgen, 23.04.2004, Side 24</ref> viste gjenforeningen at bandet fortsatt var produktivt. I forberedelsene til plateinnspillingen hadde Flakne skrevet nærmere 30 nye låter.<ref>Bakkemoen, Kurt. «Mer Dig fra Stage Dolls.». VG, 02.09.1997, Side 45</ref>

På 2000-tallet opplevde bandet fornyet interesse. Samlealbumet ''[[Good Times - The Essential Stage Dolls]]'' kom i 2002 og ble en salgs-suksess. I 2004 kom et nytt studioalbum, ''[[Get a Life]]'' (2004), hvor de fortsatte med et lydbilde inspirert av klassisk amerikansk radio-rock. Også denne gang var den gamle samarbeidspartneren Marc Spiro med på prosjektet, blant annet som  medkomponist og korist (long distance).<ref>Ukjent forfatter. «Dette er livet». Adressa, 25.05.2004</ref> 

Albumet ''[[Always]]'' ble gitt ut 4. januar 2010, mer enn fem år etter det forrige albumet ''[[Get a Life]]'', og 25 år etter bandets debutalbum. Albumet gikk rett til topps på [[VG-lista]] i uke 2.