Redigerer Srebrenica-massakren (avsnitt)

=== Konflikten i Øst-Bosnia ===
Den 15. oktober 1991 erklærte Bosnia uavhengighet fra [[Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia]]. Republikken Bosnia og Hercegovina ble anerkjent av [[Den europeiske union|EU]] 6. april 1992 og av USA dagen etter. Men denne internasjonale anerkjennelsen var ikke nok til å stoppe den gryende konflikten, og en voldsom kamp for kontroll over territorier begynte blant de tre største gruppene i Bosnia: bosnjaker, kroater og serbere. Det internasjonale samfunnet gjorde diverse diplomatiske forsøk på å skape fred, men resultatene var veldig begrenset. I den østlige delen av Bosnia, nær grensen til Serbia, var kampene spesielt harde mellom bosnjaker og serbere.<ref>Jfr. paragraf 10 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av ICTY</ref>

Det fundamentale og politiske mål for serberne var å beholde Bosnia innenfor Jugoslavia. Serbere på begge sider av grensen mellom de to landene ville bo i samme stat med andre serbere, og den eneste{{Tr}} staten som kunne garantere dem det var det tidligere Jugoslavia. Serberne mente at sentrale Podrinje (Srebrenica-regionen) var spesielt viktig for dem strategisk sett. De var av den oppfatning at uten sentrale Podrinje, ville det ikke bli noe «Republika Srpska» da det ikke ville være noen territorial integritet av serbisk-etniske områder. Serberne ville bli nødt til å akseptere en bosnisk [[enklave og eksklave|enklave]] innenfor deres egne områder. Territoriet ville splittes i to, hele området ville oppløses og det ville blitt separert fra andre serbiske områder som var bebodd av nesten 100 % serbere.<ref>Jfr. paragraf 12 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av ICTY</ref>

Bosnjaker var en majoritet i Srebrenica, men serbiske paramilitære fra området og andre områder i Øst-Bosnia fikk kontroll over byen en periode tidlig i 1992. I mai 1992 tok en gruppe bosniske styrker under kommando av [[Naser Orić]] Srebrenica tilbake. Under de neste måneder presset Orić og hans menn seg videre ut, og i september nådde de [[Žepa]] hvor det befant seg andre bosniske styrker. I januar 1993 inneholdt enklaven også Cerska vest for Srebrenica. På dette tidspunktet var enklaven Srebrenica på sitt største med 900&nbsp;km², men det var aldri en forbindelse med hovedområdet av bosniske styrker vest i Bosnia, og Srebrenica forble en sårbar øy i midt i serbisk-kontrollert territorium.<ref>Jfr. paragraf 13 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

I januar 1993 angrep bosniske styrker den serbiske landsbyen Kravica. I løpet av de neste månedene svarte bosniaserberne med en rekke motangrep, og de tok til slutt landsbyene Konjević Polje og Cerska og kuttet dermed forbindelsen mellom Srebrenica og Žepa og reduserte Srebrenica-enklaven til 150&nbsp;km². Bosnjaker som bodde i områdene rundt flyktet til Srebrenica og byens innbyggertall økte til mellom 50&nbsp;000 og 60&nbsp;000. Under denne militære offensiven gikk det rykter om grusomheter påført både sivile bosnjaker og serbere.<ref>Jfr. paragraf 14 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Kommandøren av [[UNPROFOR]], den [[Frankrike|franske]] general Philippe Morillon besøkte Srebrenica i mars 1993. Da var byen overbefolket og forholdene bar preg av [[beleiring]]en. Det var nesten ikke drikkevann igjen da de serbiske styrkene hadde ødelagt byens vannforsyninger. Befolkningen fikk strøm fra midlertidige aggregater. Tilgangen på mat, medisiner og andre livsnødigheter var ekstremt knapp. Før kommandør Philippe Morillon dro, annonserte han til den panikkslagne befolkningen at byen var trygg og under beskyttelse av FN og at han aldri ville forlate dem.<ref>Jfr. paragraf 15 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

Mellom mars og april 1993 ble 8&nbsp;000 til 9&nbsp;000 bosnjaker evakuert fra Srebrenica etter initiativ fra [[FNs høykommissær for flyktninger]] (UNHCR). Den sentrale bosniske regjeringen i Sarajevo motsatte seg dette fordi de mente dette kun bidro til den [[Etnisk rensning|etniske rensingen]].<ref>Jfr. paragraf 16 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>

De bosniskserbiske myndighetene fortsatte forsøkene på å erobre enklaven på grunn av dens beliggenhet nær grensen til Serbia og fordi den befant seg i et område som var serbisk-kontrollert. Dette førte til at den var strategisk viktig, og at den var sårbar for angrep. 13. april 1993 varslet de serbiske styrkene UNHCR at de ville angripe byen innen to dager hvis ikke alle bosnjaker overga seg og sa seg enige i å bli evakuert.<ref>Jfr. paragraf 17 i dommen av [[Radislav Krstić]] foretatt av «Tribunalet»</ref>