Redigerer Spretthaler (avsnitt)

== Levevis == 
De fleste lever i strølaget, i råtnende organisk materiale, eller nede i selve humuslaget. De fleste i de øverste centimeter av jordsmonnet, men enkelte små, blinde arter lever dypere. Men det finnes arter som lever på [[isbre]]er, i vann og på vannoverflaten, i strandlinja, på gress og urter og oppe i trærne. Med andre ord så finnes de nær sagt overalt. Enkelte arter er svært hardføre og tåler å tørke ut, for så å «fortsette å leve» når det igjen blir fuktig. Dette gjelder arter som lever på tørre steder, som i [[sand]]jord. Andre arter er avhengig av en relativt høy fuktighet, enkelte må ha nær 100% luftfuktighet for å leve.
 
Majoriteten av artene lever stort sett av [[sopper|sopp]] og [[bakterier]] som er involvert i nedbrytingen av råtnende materiale, og bidrar dermed til dannelsen av [[humus]] ved å produsere gjødsel, frigjøre næringen som er bundet i mikroorganismene og bryte ned plantedeler til mindre komponenter ved å tygge dem opp i mindre stykker, selv om noen arter livnærer seg av levende plantedeler og dermed kan opptre som skadedyr om de forekommer i store antall i drivhus o.l. Andre spiser pollen, sporer og mikroalger og noen få er [[Predasjon|rovdyr]] som angriper andre spretthaler, [[rundormer]], [[midder]] og [[hjuldyr]].

I norske [[barskog]]er er det funnet mellom 50 og 100&nbsp;000 individer pr m².<ref name="SH1991">Hågvar, Sigmund. 1991. side 15.</ref>  Artene som lever her en ofte små, under én millimeter lange. De har ikke evnen til å selv grave så de må bruke naturlige hullrom i jordsmonnet, mellom barnåler, småkvist, humusstrø og sopptråder. Om lag 50 arter finnes i norske barskoger, noen få dominerer og er vanlige, mens mange er langt sjeldnere. Enkelte av de sjeldnere artene kan finnes nær enkeltvis og langt fra hverandre. Trolig er det slik at de kan formere seg ved uten befruktning ([[partenogenese]]). Hos enkelte arter forekommer bare hunner, der det er påvist at ubefruktede egg vokser fram til hunn-individer<ref name="SH1991" />.
 
I tørr sandjord finnes også en mengde arter, men kanskje ikke like mang som i strøskiktet i barskog. i to never jord fra [[Rolfstangen]], på [[Fornebu]] ble det påvist omtrent 800 individer som fordelte seg på 19 arter.<ref name="AF1991">Fjellberg, Arne. 1991.</ref> De fleste artene i [[slekt (biologi)|slekten]] ''Folsomides'' tåler uttørking. De stopper opp og går inn i [[anhydrobiose]], det vil si at kroppen tørker ut. Livsprosessen stopper nesten helt opp og dyret kan «sove» i månedsvis, til neste gang det kommer regn. De finnes i varmere strøk på jorden, men noen er registrert fra Norge. Andre arter der tørke kan forekomme har ikke evnen til anhydrobiose, men har morfologiske og fysiologiske egenskaper som nedsetter [[evapotranspirasjon]]en. De tåler tørke en stund, men søker dypere i jorden eller til et sted, men en viss fuktighet. En annen metode som er påvist er å bygge et beskyttende «reir» av [[ekskrement]]er og sandkorn<ref name="AF1991" />.

[[Fil:Isotoma nivalis 1.jpg|thumb|200px|left|Spretthaler på snø. (''[[Isotoma nivalis]]'')]]
 
Arten ''[[Podura aquatica]]'' lever på vannoverflaten av små dammer, grøfter og myrdammer.  Om vinteren er det ikke uvanlig på milde dager, å se denne spretthalen krype og hoppe på snøen. Fargen varierer fra brun til mørkeblått og svart, derfor er den også lett å oppdage på hvit snø. 
 
Hannen avsetter en «pakke» med spermier (en [[spermatofor]]) på bakken, eller plasserer den i hunnenes kjønnsåpning. Hunnen tar denne opp i kjønnsåpningen. 
Spretthaler har [[Ametabole insekter|ametabol]] utvikling, det vil si at de ikke har «forvandling» ([[metamorfose (biologi)|metamorfose]]), noe [[puppe]]stadium. [[Nymfe (zoologi)|Nymfene]] er like de utvokste (kjønnsmodne) spretthalene (''imago''), bortsett fra størrelsen. Avkommet må gjennom 5 til 13 hudskift, før det når det voksne stadiet (imago). Også som kjønnsmodne fortsetter de å [[hudskifte|skifte huden]].