Redigerer Spioner i krig (avsnitt)

== Kontroverser og påstander ==
I boken fremkommer det store mengder etterretningsinformasjon som i betydelig grad står i motstrid til mye av den etablerte historieskrivningen i Norge, både i relasjon til andre verdenskrig og den kalde krigen. 

Sveen hevder med bakgrunn i utenlandsk, men også til dels i norsk, kildemateriale at [[Rettskontoret]] ved legasjonen i [[Stockholm]] under [[andre verdenskrig]] var dominert av [[kommunisme|kommunister]] og at det senere [[Overvåkningspolitiet]] led av samme problem. 

Sveen påstår i boken at [[Russland|russernes]] og kommunistenes politiske arbeid i Norge, både i [[mellomkrigstiden]], under andre verdenskrig og under [[den kalde krigen]], i store trekk skjedde på venstresiden i [[Arbeiderpartiet]].  Det fantes en indre, mektig krets av kommunister i Arbeiderpartiet, hevder Sveen på bakgrunn av bokens kildemateriale. Flere av de ledende Arbeiderpartipolitikerne i kretsen rundt arbeiderbevegelsens reelle leder, [[Martin Tranmæl]], er i bokens kildemateriale fra vestlig etterretning utelukkende beskrevet som kommunister, og ikke som [[sosialdemokrati|sosialdemokrater]] - dette gjaldt ikke minst Tranmæl selv.<ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|sider=170-182, s. 507-509, note 281}}</ref> Med bakgrunn i nylig avgradert, amerikansk etterretningsmateriale hevder Sveen at kretsen rundt Tranmæl systematisk undergravde statsminister [[Johan Nygaardsvold]]s virksomhet, samt at Tranmæl og [[LO]]s nestformann [[Lars Evensen]] skal ha inngått en hemmelig pakt om Norges fremtid etter den tyske kapitulasjonen med [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]]<nowiki/>s ledere i [[Stockholm]] i slutten av september 1943.<ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|side=177-178}}</ref>

Skismaet mellom Johan Nygaardsvold og Martin Tranmæl har tidligere vært poengtert av historikeren [[Harald Berntsen]], både i hans biografi over Johan Nygaardsvold ''I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879-1952'' (1991)<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110500042|tittel=Nasjonalbiblioteket|besøksdato=2022-11-20|verk=www.nb.no}}</ref> og senere i boken ''Statsministerkuppet. En politisk thriller fra norsk virkelighet mai–juni 1945'' (2006).<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/norge/i/5Gyoz/statsministerkuppet|tittel=Statsministerkuppet|besøksdato=2022-11-20|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref> Berntsen hadde, i likhet med Sveens ''Spioner i krig'', betydelige problemer med å få publisert ''Statsministerkuppet'', som til sist måtte utgis av det lille forlaget Centrum i [[Alta]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.bt.no/kultur/i/R57kr/naadeloes-maktkamp|tittel=Nådeløs maktkamp|besøksdato=2022-11-20|språk=nb|verk=www.bt.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/kultur/statsministerkuppet/66321180|tittel=Statsministerkuppet|besøksdato=2022-11-20|dato=2007-03-22|fornavn=Harald Berntsen|etternavn=Historiker|språk=no|verk=dagbladet.no}}</ref> Sveen drøfter i ''Spioner i krig'' hvorvidt Tranmæl og kommunistene i Arbeiderpartiet kan ha vært organisert i et eget "parti i partiet", som av sovjetisk etterretning ble kalt "De innfødte".<ref>{{Kilde www|url=https://www.wilsoncenter.org/sites/default/files/media/documents/article/Venona-Stockholm-Naval-GRU.pdf|tittel=Venona Stockholm Naval GRU, s. 128. Telegram nr. 698 av 1. mars 1943 fra marineattaché Taradin til Moskva-senteret|besøksdato=2022-11-20}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.wilsoncenter.org/sites/default/files/media/documents/article/Venona-USA-Naval-GRU.pdf|tittel=Venona Washington Naval GRU, s. 123 og s. 145-148. Telegram nr. 762 av 7. april 1943 fra "Navn nr. 91" til Moskva-senteret og telegram nr. 834, 846-848 av 18. april 1943 fra "Navn nr. 91" til Moskva-senteret.|besøksdato=2022-11-20}}</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|side=170-182}}</ref> Sveen stiller i boken også spørsmål ved om det noensinne foregikk en reell kommunistjakt i den norske arbeiderbevegelsen. Disse spørsmålene kommer i første rekke til overflaten i relasjon til Sveens beskrivelser og omtale av Lars Evensen, som før krigen var LOs nestformann og som etter krigen ble industri- og handelsminister i [[Einar Gerhardsen]]<nowiki/>s regjering.

Ledende offiserer i [[Forsvaret]], først og fremst i [[Hæren (Norge)|Hæren]], skal ifølge Sveen ha vært kommunister og Sovjet-[[Spionasje|agenter]]. Sveen trekker i første rekke frem generalmajor Ørnulf Dahl og en av hans nærmeste offiserskollegaer under felttoget i 1940, [[Jean Michelet]]. Sveen beskriver også andre ledende offiserer som var under mistanke fra vestlig etterretning om å være kommunister, slik som forsvarssjefen under krigen, general [[Wilhelm von Tangen Hansteen|Wilhelm Hansteen]]. 

En av Sveens hovedpåstander i ''Spioner i krig'' er at det aldri har vært noen reelle spionsaker i Norge. Sveen påstår med bakgrunn i bokens kildemateriale at fremstillingen som er gitt av norske historikere om at det foregikk et reelt overvåkningssamarbeid mellom norsk og vestlig sikkerhetstjeneste under den kalde krigen, er feil. Den svenske historikeren Wilhelm Agrell hevdet allerede på begynnelsen av 2000-tallet, i sin bok ''Venona - spåren från ett underrättelseskrig'' (2003), at de få opplysninger norsk overvåkningspoliti hadde fått av vestlig etterretning om deres spionjakt i Norge hadde kommet som følge av en "pinlig hendelse" på britisk side. Agrell påstod at svensk politi i en årrekke under den kalde krigen etterforsket norske statsborgere som var mistenkt for å være sovjetiske agenter bak ryggen på norske myndigheter.<ref>{{Kilde bok|tittel=Venona. Spåren från ett underrättelseskrig|etternavn=Agrell|fornavn=Wilhelm|sider=369, note 488}}</ref> 

Sveen gjennomgår i boken i særlig grad straffesaken mot [[Asbjørn Sunde]] i 1954, en prosess Sveen argumenterer for at var iscenesatt av det norske Overvåkningspolitiet i den hensikt å beskytte sin egen virksomhet for sovjetisk regning mot vestlig etterretning. Sveen påstår i boken at Sunde måtte ha opptrådt som "harepus" i årene forut for arrestasjonen i januar 1954, i likhet med de påstander som både Sundes forsvarer og enkelte krefter i den daværende Etterretningstjenesten også målbar.<ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|sider=11-21, s. 409-428}}</ref> Også Sundes biografer Morten Conradi og [[Alf Skjeseth]] poengterte disse påstandene fra Etterretningstjenesten i sin biografi over Sunde, ''Osvald - Storsabotøren Asbjørn Sunde'' (2015), at Sunde måtte ha vært en brikke "i et større spill".<ref>{{Kilde bok|tittel=Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde|etternavn=Conradi Morten|fornavn=Skjeseth Alf|side=278-281}}</ref> Særlig avgjørende i Sveens argumentasjon er det forhold at aktoratets kronvitne i rettssaken mot Sunde, var daværende oberst i Forsvarsstaben, Ørnulf Dahl<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/2c27bccd997e39431cb84adeb1572499?page=0&searchText=dahl|tittel=Bergfald, Odd. KGB Operasjon Norge, s. 102|besøksdato=2022-11-20|verk=www.nb.no}}</ref> - som ifølge Sveens påstand i ''Spioner i krig'' var kommunist og agent for GRU.

I boken hevder Sveen også at den mye omtalte arrestasjonen av den angivelig mistenkte Sovjet-agenten [[Ingeborg Lygren]] i 1966, i realiteten var et resultat av en amerikansk etterretningsoperasjon mot den daværende sjefen for Overvåkningspolitiet, [[Asbjørn Bryhn]]. Bryhn hadde under krigen blant annet vært Rettskontorets overvåkningssjef i Stockholm. Sveen argumenterer for at, i første rekke, svensk og amerikansk etterretning hadde vært på jakt etter Bryhn helt siden våren og sommeren 1943 da Bryhn var den mest sentrale medarbeideren til Rettskontorets sjef, [[Olav Svendsen]]. Svendsen var ifølge Sveen en av lederne i [[GRU]], den sovjetiske militære etterretningens norske virksomhet.

''Spioner i krig'' er i hovedsak avgrenset oppad i tid til 1977, og omhandler derfor i liten grad [[Arne Treholt]] og straffesaken mot ham i 1984-1985.