Redigerer Spøkelse (avsnitt)

== Spøkelser i Norden ==
=== Norrøn tid ===
De eldste kjente nedtegnelsene om spøkelser i vår del av verden beskriver dem som håndfaste fysiske fenomener. [[Islendingsaga|Islendingesagaene]] forteller om lik som står opp av graven, noen ganger i flokker. De framstilles som farlige, onde og hevngjerrige, de sprer pest, angriper mennesker og dyr, raserer hus og innbo. For å bli kvitt dem, måtte en ty til drastiske virkemidler, som å grave opp likene og halshugge dem. I ''[[Sagaen om Øyrbyggjene|Eyrbyggjasaga]]'' fortelles det også om en rettssak («dørerett») mot plagsomme gjengangere. Alle som en forlot de huset etter hvert som de ble dømt til det.

Her opptrer også den iltre kverulanten Torolv Bægjefot (= Krumfot) som kranglet med alle til sin siste stund, da han satte seg i høysetet sitt om kvelden og ble funnet sittende der død nesten morgen. Folk var vettskremt over måten han døde på, og hans sønn Arnkjel ble tilkalt. Også han var uvenner med sin far. Arnkjel nærmet seg sin døde far bakfra og ba alle passe seg for å nærme seg den døde forfra. Han måtte bruke alle sine krefter for å få faren ned av høysetet og svøpt et klede rundt ham, slik bruken var. Deretter slo Arnkjel hull i veggen og dro den døde ut den veien, la ham på en [[slede]] trukket av okser dit de fikk lagt ham i en diger [[dysse]]. De første tre dagene etterpå hendte ingenting, og Arnkjel dro derfor hjem til seg selv.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Soga_um_%C3%98yrbyggjerne ''Eyrbyggja saga'', kap. 33]</ref>

Men snart ble mange redde for å være utendørs etter solnedgang, og mot slutten skjønte alle at Torolv var på ferde. Oksene han ble trukket til dyssen med, var forhekset, og [[kveg]]et som [[beite]]t ved dyssen hans, brølte seg i hjel. Sauegjeteren ble ofte jaget hjem av Torolv, og en gang ut på høsten kom verken gjeteren eller kveget hjem, og da folk gikk ut for å lete, fant de gjeteren død nær Torolvs dysse. Han var helt svart, og hvert bein i ham knust. Han ble lagt i dyssen hos Torolv, mens alt kveget ble funnet dødt eller bare forsvant. Fugler som satte seg på dyssen, falt om døde. Om nettene hørtes høye drønn utenfor gården, og noen romsterte oppe på hustaket. Da vinteren kom, dukket Torolv igjen opp hjemme på gården, og lot det spesielt gå ut over husfruen så hun døde av det. Nå flyktet alle fra gården, og Torolv tok til å spøke rundt om i dalen, så han la nesten alle gårdene øde. De han tok livet av, ble siden sett i følge med ham. Arnkjel tok imot de som var flyktet, for i hans nærvær så man ikke noe til Torolv og følget hans. Ingen torde reise gjennom dalen den vinteren, om de hadde nok så viktig ærend. Om våren fikk Arnkjel hjelp til å grave opp sin far, og de grov ham ned langt unna i en haug som ble hetende Bægjefothovden. Arnkjel lot stedet inngjerde, og der ble Torolv liggende i ro så lenge sønnen var i live.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Soga_um_%C3%98yrbyggjerne ''Eyrbyggja saga'', kap. 34]</ref>

I ''[[Njåls saga]]'' opptrer skikkelsen Rapp, også kalt Viga-Rapp, som dukker opp igjen i 10. kapittel av ''Laxdølasaga''. I 17. kapittel dør han, men opptrer snart som gjenferd. Sagaen forklarer at han var vrang og plaget sine naboer «så de knapt kunne berge seg for ham». Men etter at nabosønnen Olav var blitt voksen, rådde ikke den aldrende Rapp lenger med ham. Han la seg til sengs og sa til sin kone Vigdis at han så slutten nærme seg. «Men når jeg er død, da vil jeg dere skal grave meg en grav i [[ildhus]]døren og sette meg stående der i døren; slik kan jeg holde øye med huset mitt.» Så døde han, og familien gjorde som han ønsket. «Men så ille han var å ha med å gjøre mens han levde, så mye verre var han som død, for han gikk mye igjen, og det sies at han drepte de fleste av husfolkene sine der han gikk igjen...Slik ble Rappstadgården lagt øde, og enken hans, Vigdis, dro vestover til sin bror Torstein.» Naboene ble også plaget og ba Hoskuld om hjelp. Han lot Rapp grave opp og flytte, og da tok det langt på vei slutt med spøkeriet. Men da Rapps egen sønn Sumarlide slo seg ned på sin farsgård igjen, gikk han snart fra vettet. Hans mor Vigdis ble boende hos sin bror Torstein og lot ham overta godset på sine vegne.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Soga_um_laksd%C3%B8lerne ''Laksedølasagaen'', kap. 17]</ref> 
[[Fil:Valopallo_hautausmaalla.jpg|miniatyr|En lyskule på en kirkegård. Et slikt fenomen pirrer gjerne fantasien, men det er vanligvis snakk om en nattlysflue eller et støvkorn som opplyses av fotoapparatets [[blits]]. Dette er særlig vanlig ved digitalfotografering. Likevel presenteres lignende bilder på [[internett]] som «bevis» på at spøkelser eksisterer.]]
=== Kristen tid ===
Selv om gjenferdene i den [[kristendom|kristne]] perioden ble mindre utagerende, later det til at oppfatningen av dem som fysiske fenomener holdt seg. Så sent som midt på [[1500-tallet]] forteller [[Olaus Magnus]] om en øy på [[Island]] der
<blockquote>
''...skyggene av druknede eller på annen måte voldsomt avlidne åpenbarer seg for menneskene og deltar i menneskelige sysler, og så tydelig viser disse gestaltene seg... at de som ikke kjenner til deres død, hilser dem med håndslag som om de var levende.''
</blockquote>
Imidlertid er den [[Den katolske kirke|katolske]] forståelse fra [[Europa|europeisk]] [[middelalder]] av at spøkelser er ånder fra [[skjærsilden]] nå blandet med de norrøne oppfatningene. Olaus Magnus kan nemlig også fortelle om denne øya at den «...liksom [[Etna]] gløder av evig ild og anses være et straffe- eller renselsested for urene sjeler».<ref>[http://gallery.lib.umn.edu/exhibits/show/olausmagnus/images-and-quotes/iceandvolcanos Olaus Magnus: ''Islands vulkaner som skjærsilden]</ref>

Med [[protestantisme]]n falt troen på skjærsilden bort, og alt spøkeri ble [[Satan|djevelens]] verk. I [[1673]] [[disputas|disputerte]] Jens Hansen Odense ved [[Københavns Universitet]] over emnet, og påviste at spøkelser ikke kunne være annet enn djevelen som hadde tatt en avdøds skikkelse. De sjelene som hadde kommet til [[himmelen]], hadde ingen grunn til å vende tilbake til jorda. Og de som havnet i [[Helvete (religion)|helvete]], fikk jo ikke lov. I folketroen uttrykkes dette til tider så konkret som at djevelen flår avdøde og så viser seg forkledd som den døde – i hans egen hud!{{tr}} Jens Odense delte spøkelsene inn i ulike klasser, med nisser som en egen [[kategori]]. Han kritiserte folks ufarliggjøring av nissene når de ikke forstod at nisser er djevelske spøkelser. Biskop [[Erik Pontoppidan]] utga i 1736 boken ''Fejekost – Til at udfeje den gamle [[surdeig|surdejg]] eller de i danske lande tiloversblevne og her for dagen bragte levninger af saavel hedenskab som [[papisme]]''. Pontoppidan gikk til kamp mot allmuens overtro, som han tolket som levninger etter både [[hedenskap]] og [[katolisisme]].<ref>[https://www.skepsis.no/et-norsk-nisseunivers/ Asbjørn Dyrendal: «Et norsk nisseunivers», ''Skepsis'' 12. desember 2007]</ref>

Som andre steder der befolkningen har nær tilknytning til naturen, er det en glidende overgang mellom norske spøkelser og [[vette|naturvetter]]. Et eksempel er den skremmende [[Draug (vesen)|draugen]], gjengangeren etter en som har druknet på havet uten å komme i kristnet jord. Men også andre av våre gjengangere viser seg helst utendørs, slik som [[deildegast]]en – en som har flyttet grensesteiner (''deilder'') mens han levde, og som straff må rulle dem tilbake på plass hver natt inntil [[dommedag]]. Eller den uhyggelige [[utburd]]en, gjenferdet etter et nyfødt barn som er drept og gjemt i dølgsmål og skriker etter sin mor. Vi har også eksempler på at hele bygninger eller gårder går igjen på de stedene de opprinnelig stod. Det finnes nedtegnelser om ensomme vandrere som skal ha overnattet på slike steder, og fra moderne tid dukker det av og til opp påstander om at de også skal ha blitt fotografert. Det tradisjonelle slottsspøkelset er det liten plass for i nordisk folklore. Nærmest kommer historier om herregårdsspøkelser, som «baron Klumpfot» på [[baroniet Rosendal]].

Troen på spøkelser er fremdeles levende i Norden, kanskje spesielt på Island.