Redigerer Sovjetunionens invasjon av Polen (avsnitt)

== Felttoget ==
[[Fil:Poland1939 after 14 Sep.jpg|thumb|right|Styrkenes plassering etter den sovjetiske invasjon]]
[[Fil:Soviet_invasion_on_Poland_1939.jpg|thumb|left|Sovjetiske tropper rykker inn i Polen.]]
Den Røde Armé trengte inn i det østlige Polen med syv arméer på mellom 450 000 og 1 000 000 mann.<ref name="Sanford"/> De ble satt inn på to fronter: Den hviterussiske front under [[Mikhail Kovaljov]], og den ukrainske front under [[Semjon Timosjenko]].<ref name="Sanford"/> På dette tidspunkt hadde det mislyktes polakkene å forsvare sine vestlige grenser og som svar på tyske fremstøt hadde de innledet en stor motoffensiv i [[slaget ved Bzura]]. 

Den polske hær hadde opprinnelig en velforberedt plan til å motstå trusselen fra Sovjetunionen, men var ikke forberedt på to invasjoner samtidig. Da de sovjetiske tropper angrep, hadde de polske hærsjefer sendt de fleste av sine styrker vestover mot tyskerne, og hadde bare 20 underbemannede bataljoner ved østgrensen. Disse bataljoner bestod av omkring 20.000 mann fra grenseforsvarskorpset ''[[Korpus Ochrony Pogranicza]]'' (KOP), under kommando av general [[Wilhelm Orlik-Rückemann]].<ref name="Wojsko" /><ref name="Sanford">George Sanford, [http://books.google.com/books?vid=ISBN0415338735&id=PZXvUuvfv-oC&pg=PA20&lpg=PA20&ots=_1tnCiY3_f&dq=Soviet+invasion+of+Poland+1939&sig=WpYsVr5jLk6yIVAYnQqeR3hdXMU p. 20–24.]</ref>

Den polske øverstkommanderende marskalk [[Edward Rydz-Śmigły]] var i starten sterkt tilbøyelig til å gi grensestyrkene ordre til å yte motstand, men ble overtalt av statsminister [[Felicjan Sławoj Składkowski]] og president [[Ignacy Mościcki]] til å la være.<ref name="Wojsko" /><ref name="Sanford" /> Klokken 16 den 17. september gav han ordre til å falle tilbake og kun komme i kamp med sovjetiske styrker i rent selvforsvar.<ref name="Sanford" /> 

Kommunikasjonssystemene var blitt alvorlig skadet, så kommandokjeden var brutt.<ref name="autogenerated3">Gross, p. 17.</ref> I forvirringen kom det til sammenstøt langs grensen.<ref name="Sanford" /><ref name="Wojsko" /> General [[Wilhelm Orlik-Rückemann]] hadde fått kommandoen over grensestyrkene den [[30. august]], men hadde ikke mottatt direktiver siden da, og han og hans underordnede fortsatte sin væpnede motstand inntil de oppløste sine styrker den 1. oktober.<ref name="autogenerated1">Gross, p.17-18.</ref>

Den etnisk ikke-polske del av befolkningen i øst betød en ytterligere komplikasjon. Mange ukrainere,{{efn|«Hvordan skal vi ... forklare fenomenet med ukrainere som hylley og samarbeidet med Sovjetunionen? Hvem var disse ukrainere? At de var ukrainere var sikkert, men var de kommunister, nasjonalister, uavhrngige bønder? Svaret er ja – det var alle tre ting».<ref>Piotrowski, p.199.</ref>}} hviterussere<ref>Piotrowski, p 199.</ref> og [[jøde]]r<ref>Gross, pp. 32–33.</ref> bød de invaderende styrker velkommen som befriere. Dette er blitt omtalt av [[Lev Mekhlis]], som fortalte Stalin at folk i det vestlige Ukraina hilste de sovjetiske styrker velkommen «som sanne befriere».<ref name="Simon Sebag Montefiore page 312">[Simon Sebag Montefiore. Stalin. The Court of the Red Tsar, p. 312. Vintage Books, New York 2003. Vintage ISBN 1-4000-7678-1]</ref> Organisasjonen av ukrainske nasjonalister gikk til opprør mot polakkene, og kommunistiske partisaner organiserte lokale oppstander, som den i [[Skidel]].<ref name="Sanford" />{{efn|For andre eksempler beskrevet av en offiser som var vitne, se: Bronisław Konieczny, i ''Mój wrzesień 1939. Pamiętnik z kampanii wrześniowej spisany w obozie jenieckim'' and ''Moje życie w mundurze. Czasy narodzin i upadku II RP''.}} Den jødiske befolkning hadde lidd under [[pogrom]]er i det østlige Polen under den tyske invasjon, og mange jøder så på Sovjetunionen som det minste av to onder.<ref>{{cite book|title=Jews and the Sporting Life: Studies in Contemporary Jewry XXIII|author=Ezra Mendelsohn|url=http://books.google.com/books?id=l-9PAnwdMHwC&pg=PA218&dq=zydokomuna+1939&lr=#v=onepage&q=zydokomuna%201939&f=false|page=218|publisher=[[Oxford University Press]]|year=2009|ISBN=9780195382914}}</ref><ref>{{cite book|title=The lesser of two evils: Eastern European Jewry under Soviet rule, 1939-1941|url=http://books.google.com/books?id=UxZwmrQL_3EC&pg=PA32&dq=anarchy+pogroms+september+1939&lr=#v=onepage&q=anarchy%20pogroms%20september%201939&f=false|pages=31,32|publisher=[[Jewish Publication Society]]|author=Dov Levin|year=1995|ISBN=9780827605183}}</ref> Denne reaksjon forsterket den foreliggende polske frykt for [[Żydokomuna]] og plaget det polsk-jødiske forhold inn i det 21. århundre.<ref>{{cite book|title=The neighbors respond: the controversy over the Jedwabne Massacre in Poland|url=http://books.google.com/books?id=a_49GjK8ovMC&pg=PA36&dq=zydokomuna+1939&lr=#v=onepage&q=zydokomuna%201939&f=false|authors=[[Antony Polonsky]], [[Joanna B. Michlic]]|publisher=Princeton University Press|year=2004|page=36|ISBN=9780691113067}}</ref>

Det polske militærets opprinnelige retrettplan gikk ut på å trekke seg tilbake og omgruppere ved det rumenske brohode, et område i det sørøstlige Polen nær grensen til Romania. Tanken var å innta defensive stillinger der, og vente på et klart forventet fransk og britisk angrep på Vestfronten. Denne plan antok at Tyskland da måtte redusere sine operasjoner i øst for å kjempe på to fronter.<ref name="Sanford" /> De allierte regnet med at den polske hær kunne holde ut i flere måneder. Men det sovjetiske angrep gjorde denne strategi umulig.

[[Fil:Spotkanie Sojuszników.jpg|thumb|right|Tyske og sovjetiske tropper hilser på hverandre etter invasjonen]]

De politiske og militære ledere i Polen visste at de var i ferd med å tape krigen mot Tyskland allerede innen Sovjetunionen avgjorde saken.<ref name="Sanford"/> Til tross for i dette nektet de å overgi seg eller forhandle en fredsavtale med Tyskland. I stedet beordret den polske regjering alle militære enheter til å forlate Polen og til å samles igjen i Frankrike.<ref name="Sanford"/> Regjeringen selv krysset inn i Romania rundt midnatt 17. september. 

Polske enheter fortsatte å rykke i retning av det rumenske brohode, og motstod tyske angrep på den ene flanke og leilighetsvise sammenstøt med sovjetiske tropper på den annen. 

I dagene etter evakueringsordren beseiret tyskerne de polske arméer ''Kraków'' og ''Lublin'' i [[slaget ved Tomaszów Lubelski]], som varte fra 17. september til 20. september.<ref>Taylor, p. 38.</ref>

Sovjetiske enheter møtte ofte tyske motparter som rykket frem fra motsatt aide. Det forekom eksempler på samarbeide mellem de to hærene i felten. [[Wehrmacht]] overlot [[Brest-festningen]], som var blitt erobret etter [[slaget om Brześć Litewski]], til den sovjetiske 29. stridsvognsbrigade den 17. september.<ref name="Fischer">[[Benjamin B. Fischer|Fischer, Benjamin B.]], "[https://www.cia.gov/library/center-for-the-study-of-intelligence/csi-publications/csi-studies/studies/winter99-00/art6.html "The Katyn Controversy: Stalin's Killing Field] {{Wayback|url=https://www.cia.gov/library/center-for-the-study-of-intelligence/csi-publications/csi-studies/studies/winter99-00/art6.html |date=20100324185250 }}", ''Studies in Intelligence'', Winter 1999–2000. Lest 16. juli 2007.</ref> Den tyske general [[Heinz Guderian]] og den sovjetiske brigadegeneral [[Semjon Krivoshein]] avholdt derpå en felles seiersparade i byen Brest.<ref name="Fischer" /> [[Lwów]] (Lviv) [[Slaget om Lwów (1939)|overgav seg]] den 22. september, etter at tyskerne hadde overlatt beleiringen til de ankommende sovjetiske styrker.<ref name="Leinwald">{{cite web | author=Artur Leinwand | title=Obrona Lwowa we wrześniu 1939 roku | publisher=Instytut Lwowski | year=1991 | work= | url=http://www.lwow.com.pl/rocznik/obrona39.html | accessdate= }} Lest 16. juli 2007.}</ref><ref name="Ryzinski">{{Kilde www |url=http://homepages.ihug.co.nz/~antora/WYDAW/OBRONA-LWOWA/OBRONA.htm |tittel=Ryś, p 50 |besøksdato=2019-09-03 |arkiv-dato=2008-01-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080105051523/http://homepages.ihug.co.nz/~antora/WYDAW/OBRONA-LWOWA/OBRONA.htm |url-status=død }}</ref> Sovjetiske styrker hadde erobret [[Vilnius|Wilno]] den 19. september i [[slaget om Wilno (1939)|slaget om Wilno]], og de erobret [[Grodno]] den [[24. september]] etter [[slaget om Grodno (1939)|slaget om Grodno]]. Den [[28. september]] hadde den røde armé nådd linjen som dannes av elvene [[Narew]], [[Vestlige Bug]], [[Wisła]] og [[San (elv)|San]], som på forhånd var avtalt med tyskerne.

Tross i en taktisk polsk seier den [[28. september]] i [[slaget om Szack]] var det om utfallet av den større konflikt ikke noen tvil.<ref name="Interia-Szack" /> Sivile frivillige, militser og reorganiserte retirerende enheter holdt ut mot de tyske styrker [[Beleiringen av Warszawa (1939)|i den polske hovedstad Warszawa]] til den 28. september, og [[Modlinfestningen]], nord for Warszawa, overgav seg den følgende dag etter [[slaget om Modlin]], som hadde pågått i 16 dager. Den [[1. oktober]] drev sovjetiske tropper polske enheter inn i skogene i [[slaget om Wytyczno]], en av de siste direkte konfrontasjoner under felttogene fra vest og fra øst.<ref name="Gen">Orlik-Rückemann, p. 20.</ref>

Adskillige avskårne polske garnisoner holdt ut lenge etter at de var blitt omringet, som i det [[volhynia|volhyn]]ske [[Sarny befestede område]], som holdt ut til [[25. september]]. Den siste operasjonsdyktige polske enhet som overgav seg, var general [[Franciszek Kleeberg]]s ''Uavhengige operasjonelle gruppe «Polesie»''. Kleeberg overgav seg den 6. oktober etter det fire dager lange [[slaget ved Kock (1939)|slaget ved Kock]] (nær [[Lublin]]), og dette avsluttet septemberfelttogene. 

Den [[31. oktober]] rapporterte [[Vjatsjeslav Molotov]] til [[Det Øverste Sovjet]]: «Et kort støt fra den tyske hær og etterfølgende fra den røde armé var nok til at intet ble tilbake av denne grimme skapning fra [[Versailles-traktaten]]»;<ref>Moynihan, p. 93; Tucker, p. 612.</ref> ment med det malerske språk var statsdannelsen Polen.