Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

== Demografi ==
[[Fil:USSR Population 1974.jpg|miniatyr|venstre|Folketettheten i Sovjetunionen i 1974. Grønt viser de tettest befolkede områdene, gult de tynnest befolkede.]]

Sovjetunionen hadde omtrent 293 millioner innbyggere i 1991, og var da verdens tredje mest folkerike stat etter [[Folkerepublikken Kina]] og [[India]]. Dette gav en folketetthet på 13 personer pr. kvadratkilometer. Befolkningen var ujevnt fordelt, og folketettheten gikk fra 129 personer pr. kvadratkilometer i Moldova til seks personer pr. kvadratkilometer i Kasakhstan.<ref name="encpeo">{{Kilde www |url=http://encarta.msn.com/encyclopedia_761553017/Union_of_Soviet_Socialist_Republics.html#s3 |tittel=The People of the Soviet Union |besøksdato=19. august 2008 |utgiver=Encarta |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080512001742/http://encarta.msn.com/encyclopedia_761553017/Union_of_Soviet_Socialist_Republics.html#s3 |arkivdato=2008-05-12 }}</ref>

Det var 23 byer med mer enn én million innbyggere i Sovjetunionen i 1989.<ref>Lappo G.M.; Petrov N.V.; Adams, John S.; ZumBrunnen, Craig (1992) ''Urban geography in the Soviet Union and the United States''. Rowman & Littlefield, side 49 ISBN 9780847675685</ref> Landets største by og hovedstad var [[Moskva]] med ni millioner innbyggere, mens [[St. Petersburg|Leningrad]] (nå St. Petersburg) var nest størst med fem millioner. Blant de andre større byene var delrepublikkhovedstedene [[Minsk]], [[Kiev]], [[Baku]] og [[Tasjkent]].<ref name="encpeo" />

=== Etniske grupper ===
Etniske [[russere]] utgjorde majoriteten av Sovjetunionens innbyggere. Den relative andelen av russere gikk imidlertid stadig nedover, og i 1989 var tallet nede i 50,8&nbsp;%. Andelen slavere (hovedsakelig ukrainere, belarusere og russere) var på samme tidspunkt på 69,74&nbsp;%. De sentralasiatiske muslimene utgjorde sammen med aserbajdsjanere 14,30&nbsp;%, armenere og georgiere til sammen 4&nbsp;%, moldovere 1,9&nbsp;% og de baltiske folkegruppene til sammen 1,94&nbsp;% av den totale sovjetiske befolkningen (alle tall fra 1989).<ref>
{{Kilde bok
| forfatter= Mandelbaum, Michael (red.)
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1991
| artikkel=
| tittel= The Rise of Nations in the Soviet Union: American Foreign Policy & the Disintegration of the USSR
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=New York
| forlag=Council on Foreign Relations Press
| side=105
| isbn=0876091001
| id=
| kommentar=
| url=http://books.google.com/books?id=-74AV_A24k4C&printsec=frontcover&source=gbs_summary_r&cad=0#PPP6,M1
}}</ref>

De fleste ikke-russiske folkegruppene bodde stort sett i sine respektive sovjetrepublikker og andre autonome områder. Blant de etniske russerne var det imidlertid mange som bodde utenfor den russiske sovjetrepublikken. I Ukraina var andelen russere i 1989 21,1&nbsp;%, mens den i Latvia og i Estland var henholdsvis 32,8&nbsp;% og 27,9&nbsp;%. I Kasakhstan var andelen russere faktisk større enn andelen kasakher, med henholdsvis 40,8&nbsp;% mot 36&nbsp;%.<ref>Mandelbaum, side 103</ref>

Sovjetiske forskere mente lenge at urbaniseringen i landet ville føre til at de forskjellige etniske gruppene ble integrert rundt et felles sett med homogeniserte «sosialistiske verdier», der folket ville dele felles, urbaniserte opplevelser, i tillegg til å ha felles faglige mål, kulturelle preferanser og familieverdier. Dette ville ifølge sovjetisk teori føre til at etniske motsetninger forsvant ettersom «yrkeskulturen» i byene erstattet «folkekulturen» på landsbygda. Dette viste seg å være en myte, og sovjetmyndighetene greide ikke å gi det multietniske samfunnet en felles sovjetisk nasjonalitetsfølelse.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Ruble, Blair A.
| tittel= Ethnicity and Soviet Cities
| publikasjon= Soviet Studies
| språk=
| utgivelsesår=1989
| dato=
| bind=41
| nummer=3
| side=401–414 
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/152349 jstor]
}}
</ref>

=== Religion ===

Det ble ikke publisert offisielle tall over religiøs tilhørighet i Sovjetunionen, og landet var offisielt [[ateisme|ateistisk]]. Vestlige kilder anslo imidlertid at omtrent en tredjedel av innbyggerne hadde en aktiv religiøs tilhørighet. De viktigste religionene i landet var [[kristendom]]men og [[islam]]. Innenfor kristendommen var det [[den russisk-ortodokse kirke]] som hadde størst oppslutning, men landet hadde også andre [[Den ortodokse kirke|ortodokse kirker]], [[Den katolske kirke|romersk]]- og [[Den hellenske gresk-katolske kirke|gresk-katolske]] og forskjellige [[Protestantisme|protestantiske]] trossamfunn. Flesteparten av muslimene i landet tilhørte [[sunniislam]]. Majoriteten i Aserbajdsjan var [[sjiaislam|sjiamuslimer]], mens [[sufisme]] var representert i Kasakhstan og Tsjetsjenia. Det var også en jødisk minoritet i landet.<ref name="LOC-religion">
{{Kilde www
 |url         = http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0119%29
 |tittel      = A Country Study: Soviet Union (Former) – Religous groups in the Soviet Union
 |besøksdato = 20. august 2008
 |utgiver     = Det amerikanske kongressbiblioteket
 |sitat       = 
 |url-status = live
 |arkivurl    = https://www.webcitation.org/5aDPn7bFw?url=http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd%2Fcstdy%3A%40field%28DOCID%20su0119%29
 |arkivdato   = 2008-08-20
}}</ref>

Det var store forskjeller i hvor stor grad religionen berørte dagliglivet til sovjetborgerne. Siden islamsk religiøs doktrine og muslimers sosiale verdier ofte er sterkt beslektet, er det antatt at religion var viktigere for de muslimske innbyggerne enn for kristne og andre religiøse grupper. Likevel var et klart flertall av innbyggerne ikke-religiøse, spesielt medlemmer av kommunistpartiet og andre i høye statlige stillinger. Ateisme ble fremhevet i skoleverket, og staten undertrykte religion i varierende grad gjennom hele Sovjetunionens levetid. For eksempel var kun 500 av de 54&nbsp;000 kirkene i landet fra før revolusjonen åpne i 1941.<ref name="LOC-religion" />

=== Språk ===
{{Utdypende|Sovjetisk språkpolitikk}}
[[Russisk]] var det dominerende språket i Sovjetunionen, og ble brukt i næringslivet, forsvaret, partiet og i statsforvaltningen. Alle hadde imidlertid ifølge loven rett til å bruke sitt eget morsmål. Likevel ble russisk i offisiell språkbruk omtalt som «språket for vennskap og samarbeid for folkene i Sovjetunionen». I 1975 uttalte [[Leonid Bresjnev|Bresjnev]] at 
{{Sitat|under den utviklede sosialismen, når økonomien i landet vårt har smeltet sammen i et sammenhengende økonomisk kompleks; når det har oppstått et nytt historisk begrep – det sovjetiske folk – er det en objektiv vekst i det russiske språks rolle som språket i internasjonal kommunikasjon når man bygger kommunismen, i utdannelsen av det nye menneske! Sammen med ens eget [[morsmål]] vil det å snakke flytende russisk, noe som av sovjetfolket har blitt frivillig akseptert som en felles historisk arv, bidra til en ytterligere stabilisering av den politiske, økonomiske og åndelige enheten til det sovjetiske folk.<ref name="Bilinsky">{{Kilde artikkel
| forfatter= Bilinsky, Yaroslav
| tittel= Expanding the Use of Russian or Russification? Some Critical Thoughts on Russian As a Lingua Franca and the “Language of Friendship and Cooperation of the Peoples of the USSR“
| publikasjon= Russian Review
| språk=
| utgivelsesår=1981
| dato=
| bind=40
| nummer=3
| side=317–332
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar= http://www.jstor.org/stable/129378 jstor
}}</ref> |}}

I Sovjetunionen ble det snakket hundrevis av forskjellige [[språk]] og [[dialekt]]er fra flere forskjellige [[språkgruppe]]r. De [[østslaviske språk]]ene [[russisk]], [[belarusisk]] og [[ukrainsk]] dominerte i den europeiske delen av Sovjetunionen, mens de [[baltiske språk]]ene [[litauisk]] og [[latvisk]] og det [[finsk-ugriske språk]]et [[estisk]] ble brukt ved siden av russisk i [[Baltikum]]. I [[Kaukasus]] ble det [[tyrkiske språk]]et [[aserbajdsjansk]] brukt ved siden av [[armensk]] og [[georgisk]]. I de russiske nordområdene var det flere minoritetsgrupper som snakket forskjellige [[uralske språk]], mens de fleste språkene i Sentral-Asia var tyrkiske. Unntaket i Sentral-Asia var [[tadsjikisk]], som er et [[Iranske språk|iransk språk]].

I 1918 ble det sendt ut et dekret som sa at alle nasjonaliteter i Sovjetunionen hadde rett til opplæring på sitt eget språk. Dette førte til at det også måtte utarbeides skriftspråk for alle språkene som ikke hadde det. Det fonemiske prinsippet ble lagt til grunn for alfabetiseringen. De nye ortografiene brukte enten det [[Det kyrilliske alfabetet|det kyrilliske]], [[Det latinske alfabetet|det latinske]] eller [[det arabiske alfabetet]], avhengig av språkbrukernes geografiske tilholdssted og kulturelle tilknytning. Etter 1937 gikk man over til å bruke det kyrilliske alfabetet for alle språkene som hadde fått nytt skriftspråk etter 1917. Hovedgrunnen til dette var at det skulle bli lettere for de språklige minoritetene å lære skriftspråket til både russisk og sitt eget morsmål. I 1960 ble skolelovene endret, og opplæringen ble mer dominert av russisk. Undervisningen på minoritetsspråk gikk kraftig ned. I slutten av sovjetperioden foregikk nesten all undervisning på russisk i hele unionen.

=== Levealder og spedbarnsdødelighet ===

Etter kommunistenes maktovertagelse gikk forventet levealder markant opp for alle aldersgrupper. Et nyfødt barn hadde i 1926–1927 en forventet levealder på 44,4 år, opp fra 32,3 år tretti år tidligere. I 1958–1959 var den forventede levealderen for nyfødte oppe i 68,6 år. Denne forbedringen ble brukt av sovjetmyndighetene til å «bevise» at det sosialistiske samfunnssystemet var overlegent det kapitalistiske systemet.<ref name="dinkel">
{{Kilde artikkel
| forfatter= Dinkel, R. H.
| tittel= The Seeming Paradox of Increasing Mortality in a Highly Industrialized Nation: the Example of the Soviet Union
| publikasjon= Population Studies
| utgivelsesår=1985
| bind=39
| nummer=1
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/2174031 jstor]
}}</ref>

Trenden fortsatte inn i 1960-årene, da den forventede levealderen i Sovjetunionen gikk forbi den forventede levealderen i USA. Fra 1964 snudde trenden. Mens levealderen for kvinner holdt seg noenlunde stabil gikk den dramatisk ned for menn. De fleste vestlige kilder la skylden på økende alkoholmisbruk og et dårligere helsevesen, og denne teorien ble også implisitt godtatt av de sovjetiske myndighetene.<ref name="dinkel" />

Forbedringen i spedbarnsdødeligheten flatet etter hvert også ut, og etter en stund begynte spedbarnsdødeligheten til og med å stige. Etter 1974 sluttet myndighetene å publisere statistikker over dette. Denne utviklingen kan delvis forklares med at antallet barnefødsler gikk drastisk opp i de asiatiske delene av landet der spedbarnsdødeligheten var høyest mens antallet barnefødsler gikk markant ned i den mer utviklede europeiske delen av Sovjetunionen. For eksempel gikk antallet fødsler pr. innbygger i Tadsjikistan opp fra 1,92 til 2,91 fra 1958–1959 til 1979–1980, mens tallet i Latvia var nede i 0,91 i 1979–1980.<ref name="dinkel" />

=== Emigrasjon ===

På tross av strenge regler som skulle hindre emigrasjon var det mange sovjetborgere som ønsket å søke lykken andre steder. Ønsket om å utvandre gjaldt spesielt [[jøder]], da disse ofte følte seg fremmedgjort av [[Antisemittisme|antisemittiske]] holdninger i samfunnet og tidvis også antijødiske kampanjer fra Sovjetstaten. I [[Stalin]]-tiden og like etterpå var mulighetene for å forlate landet små, men fra midten av 1960-årene åpnet det seg muligheter for å utvandre til [[Israel]]. Flesteparten av jødene som emigrerte i denne perioden kom fra de vestlige områdene av Sovjetunionen som hadde blitt erobret i forbindelse med andre verdenskrig, og disse emigrantene hadde ofte [[sionisme|sionistiske]] motiver.

Etter 1973 skjedde det en markant endring i det jødiske utvandringsmønsteret, heretter var det stort sett bedre assimilerte jøder fra den russiske delen av Sovjetunionen som emigrerte. Disse hadde en mindre markant jødisk nasjonalitetsfølelse, og forlot som regel Sovjetunionen av kulturelle eller politiske grunner. Flertallet av disse dro til [[USA]]. I toppåret 1979 var den jødiske utvandringen på omtrent 50&nbsp;000 personer i året, før denne falt kraftig inn i 1980-årene til under 1000 i 1984. Under Gorbatsjovs ''[[glasnost]]''- og ''[[perestrojka]]''-politikk økte den jødiske emigrasjonen til gamle nivåer igjen.<ref>
{{Kilde artikkel
| forfatter= Salitan, Laurie P.
| tittel=Domestic Pressures and the Politics of Exit: Trends in Soviet Emigration Policy
| publikasjon= Political Science Quarterly
| utgivelsesår= 1989–1990
| dato=
| bind=104
| nummer=4
| side=671–687
| url=
| doi=
| pmid=
| isbn=
| issn=
| kommentar=[http://www.jstor.org/stable/2151104 jstor]
}}</ref>