Redigerer Sovjetiske krigsfanger 1941–1942 (avsnitt)

== Massemordene ==
«Øyenvitneskildringer er veltalende og samstemte for hvordan hele divisjoner ble samlet under åpen himmel», skriver Alexander Dallin om skjebnen til de sovjetiske krigsfangene. «Epidemier og epidemiske sykdommer desimerte leirene. Tortur og overgrep fra vaktene var dagligdags. Millioner tilbrakte uker uten mat eller tak over hodet. Lastebillass av fanger var døde innen de ankom bestemmelsesstedene. Dødstallene varierte betydelig, men nesten ingen steder utgjorde de mindre enn 30 prosent vinteren 1941–1942, og noen ganger så høyt som 95 prosent»<ref>Bartov, ''The Eastern Front'',  side 110</ref>. [[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-209-0090-28, Russland-Nord, Infanterie und Panzer 35t.jpg|mini|220px|Tyskerne rykker frem i Sovjetunionen, sommeren 1941]]

Mange av de fangede sovjetiske mennene ble tvunget til å gå «hundrevis av kilometer» til sine anviste leire. Oberst Erwin Lahousen, en tysk utenlandsk etterretningsoffiser, skrev i oktober 1941 at «Kolonnene av [sovjetiske] krigsfanger som beveget seg på veiene gjorde et idiotisk inntrykk, som flokker av dyr. Vaktlagene … kan bare opprettholde et skinn av orden … ved hjelp av fysisk makt. På grunn av de fysiske anstrengelsene som marsjen påfører dem, det magre kostholdet og de dårlige boforholdene og levekårene i de enkelte leirene, brøt ofte krigsfangene sammen, for deretter å bli båret av sine soldatkamerater eller bli liggende. Den 6. armé hadde gitt ordre om at alle krigsfanger som bryter sammen, skal henrettes. Dessverre ble det gjort langs veien, til og med i byene … »<ref>sitert i ''The Hamburg Institute for Social Research, The German Army and Genocide: Crimes Against War Prisoners, Jews, and Other Civilians, 1939–1944'' [New York: The New Press, 1999], side 100, sid. 142</ref>.

Forholdene i fangeleirene var tilsvarende fryktelige. «Det var ingen brakker eller permanente boliger. Leirene var rett og slett åpne områder innegjerdet med piggtråd. Fangene måtte ligge i sola, også i gjørma, og om vinteren – med temperaturer ned til minus 30 grader – med fare for å fryse i hjel», skriver Omer Bartov<ref name="ReferenceA">''The German Army and Genocide'', side 142</ref>.

En ungarsk panservognoffiser som besøkte en innhegning beskrev det slik: «Bak piggtråden var det titusener av [sovjetiske] fanger. Mange var på nippet til å dø. Få kunne stå på beina. Ansiktene deres var tørket opp og øynene sunket dypt i skallen. Hundrevis døde hver dag, og de som hadde krefter igjen ble dumpet i ei stor grop»<ref>Werth, ''Russia At War'', side 635-36</ref>.

Kannibalisme var utbredt, og bevisst, ifølge Dallin: «Tysk politikk hadde forårsaket, eller i det minste hadde tålt, nedvurdering av fangene – og så holdt det opp mot sitt eget folk som noe utskjelt, som noe typisk av undermenneskene som aldri kunne bli som det vestlige mennesket»<ref name="ReferenceB">Dallin, ''German Rule in Russia'', side 415</ref>.

I sitt episke mesterverk ''[[Gulag-arkipelet]]'', beskriver [[Aleksandr Solzjenitsyn]] scenen i en fangeleir slik: «… kveldståka hang over et myrlendt landskap omkranset av piggtråd, et mangfold av bål, og rundt bålene, vesener som en gang hadde vært russiske offiserer, men hadde blitt bestialske skapninger som gnagde bein av døde hester, som bakte karbonader av potetris, som røykte husdyrgjødsel og hos alle vrimlet det av lus. Ikke alle disse tobeinte skapningene var enda døde. Ikke alle hadde mistet evnen til forståelig tale. I refleksene fra bålene kunne vi se hvordan de gradvis forstod at de hensank til et liv som neandertaler»<ref>Solzjenitsyn, ''The Gulag Archipelago'', side 218</ref>.

Massedød gjennom utsulting var ventet og planlagt av nazistenes militære strateger. «Daglige rasjoner utgjorde bare en firedel av hva en normal person trengte for å overleve. Disse magre rasjonene var resultat av vedtak forut for invasjonen, det vil si at det å tilby mat til Wehrmacht hadde høyest prioritet. ‘Som et resultat vil millioner av mennesker garantert sulte’, var den avvisende konklusjon formulert på en konferanse for tyske statssekretærer i Berlin i mai 1941»<ref name="ReferenceA" />.