Redigerer Snorre Sturlason (avsnitt)

== Snorre på Island ==
Snorre var høvding og en av Islands mektigste personer i sin tid. Han var representant i det islandske [[Alltinget]] i periodene [[1215]]&ndash;[[1218|18]] og [[1222]]&ndash;[[1231|31]]. Han hadde det høyeste embetet på Alltinget, som lovseiemann. Han bodde hele tiden på Island bortsett fra årene [[1218]]&ndash;[[1220|20]] og [[1237]]&ndash;[[1239|39]], da han var i Norge.

Gjennom sitt [[ekteskap]] med Hallveig Ormsdatter, enke etter Bjørn Torvaldsson,<ref>Finnur Magnússon, Carl Christian Rafn, Jacob Hornemann Bredsdorff (1838): [http://books.google.no/books?id=TWwJAAAAQAAJ&pg=PA58&lpg=PA58&dq=hallveig+ormsdatter+klang+orm&source=bl&ots=MhILJZeEmO&sig=0fL7kttEs8mgql1c40CTUUG4EhU&hl=no&ei=Af03TfvfFYaUOv60tewK&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CBsQ6AEwAQ#v=onepage&q=hallveig%20ormsdatter%20klang%20orm&f=false ''Grönlands historiske mindesmærker''], K. Nordiske oldskrift-selskab, København,</ref> ble Snorre en av Islands rikeste menn. Som høvding brukte han systematisk sine tre døtre Hallbera, Tordis og Ingebjørg til å underbygge sin maktposisjon. Uten dem er det vanskelig å tro at han kunne blitt så mektig. Hallbera ble gift med Arne Magnusson i [[1218]]. Seks år senere ble Tordis gift med Torvald Vatnsfjording og Ingebjørg med [[Gissur Þorvaldsson]], den svigersønnen som senere utførte kongens ordre om å få Snorre drept. Hallbera ble samme året skilt fra Arne, men bortgiftet på nytt vinteren [[1227]]/8, denne gang til høvdingen Kolbein unge, og i en slik hast at etter [[bryllup]]et, som ble holdt på Snorres gård, dro svigersønnen hjem til gården sin uten å få med seg sin nye kone. Snorre måtte selv på et senere tidspunkt få sendt henne etter. En viktig grunn til Snorres reduserte maktstilling på Island omkring 1230, var nettopp at døtrenes ekteskap sluttet å fungere til hans fordel, som pant på hans vennskap med andre høvdinger. Hallbera døde i [[1231]], samme året ble Ingebjørg skilt, og Tordis, som var blitt enke i [[1228]], nektet å gi etter for sin fars krav om gjengifte.<ref>Jón Vidar Sigurdsson: ''Den vennlige vikingen'' (s. 130), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4</ref>