Redigerer Snorgaffel (avsnitt)

== Utbredelse og historie ==
[[Fil:Lucet from the Arkéos museum.JPG|miniatyr|upright|(figur 2): Redskap for snortvinning. Fra det franske Arkéos arkeologiske museum]]
Det er ikke kjent når og hvor snorgaffelen først ble tatt i bruk,<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Snorgaffel – den glømte reiskapen|publikasjon=Årbok for Nord-Østerdalen|url=https://dms-cf-05.dimu.org/file/0231uxoSv2HQ|dato=2008|forfattere=Tallerås, Kirstine Prestmoen|sider=119–120}}</ref> men denne typen redskap kan ha blitt utviklet i flere samfunn, uavhengig av hverandre, som en avlasting for den statiske belastningen man får ved å tvinne snorer for hånd, mellom tommel og pekefinger. Oppenheim (1942) nevner [[Burkina Faso|Øvre Volta]] i Afrika som et sted for funn av snorgaffel (av ukjent alder), men i de fleste kildene er det europeiske eksempler som omtales.   

Det finnes ingen ''sikre'' funn av snorgafler fra arkeologiske utgravninger. Redskapet er ikke mer komplisert enn at folk kan ha brukt hvilken som helst gren med to kvister eller del av et horn med to tagger for å tvinne snorer.<ref>{{Kilde bok|tittel=Flettede Baand og Snore|etternavn=Hald|fornavn=Margrethe|utgiver=Gyldendal|år=1975|isbn=8700685917|utgivelsessted=København}}</ref> Det tidligste spor etter bruk av en forarbeidet snorgaffel i Skandinavia, er muligens funnet i Sverige. Under utgravning av middelalderdelen av byen [[Lödöse]] på vestkysten ble det funnet et redskap som er utformet som en stor snorgaffel med trådhullet som er karakteristisk for flere snorgafler.<ref>Hoffmann (1971), sitert i Lye (1975), s. 6</ref>

Fra Danmark finnes skriftlig dokumentasjon på at snorgaffelteknikken ihvertfall var kjent på 1600-tallet. I 1664 satt [[Leonora Christina Ulfeldt]], datter av kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]], i fangenskap i [[Blåtårn]], mistenkt for å vært medskyldig i forræderi. Mens hun satt i fangenskap, laget hun seg en enkel snorgaffel av en treskje med brukket skjeblad. Silke til lissebåndene rev hun av fra den nederste kanten av natt-trøyen sin. Hun har selv skrevet om dette i den selvbiografiske boken ''[[Jammers Minde]]'', som hun begynte å skrive mens hun satt fengslet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.gutenberg.org/files/41072/41072-h/41072-h.htm|tittel=The Project Gutenberg eBook of Jammers-Minde, by Leonora Christina Ulfeldt|besøksdato=2022-05-10|verk=www.gutenberg.org}}</ref>

Snorgaffelen gikk nesten ut av bruk da snorer av ulik utforming kom i handelen på 1800-tallet.<ref>{{Kilde bok|tittel=The History of Needlework Tools and Accessories|etternavn=Groves|fornavn=Sylvia|utgiver=Hamlyn Publishing|år=1966|utgivelsessted=Middlesex}}</ref> 

=== Forløpere ===
Under arkeologiske utgravninger er det funnet flere [[Artefakt|artefakter]] som ''kan ha vært brukt'' til å fremstille snorer med kvadratisk tverrsnitt, men det er få sikre eksempler. Ofte er det bare eventuell slitasje rundt tindene/taggene som kan vise om redskapet har vært brukt til snortvinning.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Objects of Bone, Antler and Horn from The Circular Fortress of Oost-Souburg, The Netherlands|publikasjon=Medieval archaeology|dato=2014|fornavn=Roel C. G. M.|etternavn=Lauwerier|etternavn2=Van Heeringen|fornavn2=Robert M.|bind=39|hefte=1|sider=71–90}}</ref>

Under utgravning av en vikingkvinnegrav på [[Gotland]] i 1966 ble det funnet to eksempler på snorer. Ved rekonstruksjon er man kommet frem til at de er fremstilt på en forløper for snorgaffelen. I graver fra eldre middelalder er det funnet små hule rør fremstilt av lår- eller leggben fra ku eller andre dyr. Rørene har to eller tre tagger i den ene enden (figur 2). Det er antatt at man fremstilte snorer på dem, som på snorgaffelen, ved å tvinne et bånd eller en tråd rundt taggene, og at snoren ble ført gjennom røret etterhvert som den ble ferdig, det samme prinsippet som i leketøyet «[[strikkelise]]».<ref>{{Kilde artikkel|tittel=En gotländsk kvinnas dräkt. Kring ett textilfynd från vikingatiden|publikasjon=TOR : meddelanden från Institutionen för nordisk fornkunskap vid Uppsala universitet|dato=1968|forfattere=Pettersson, Kerstin|bind=XII|sider=174–190}}</ref>