Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

=== Napoleons tilbakekomst ===
Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på [[Elba]], ble han av landene som deltok i [[Wienerkongressen]] erklært som lovløs.<ref>[http://dl.lib.brown.edu/napoleon/time7.html Timeline: The Congress of Vienna, the Hundred Days, and Napoleon's Exile on St Helena], Center of Digital Initiatives, [[Brown University]] Library</ref> Fire dager etter mobiliserte [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|Storbritannia]], [[Det russiske keiserdømmet|Russland]], [[Østerrikes historie (1804–1867)|Østerrike]], og [[Kongeriket Preussen|Preussen]] arméer for å slå Napoléon.<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|p=59}}</ref> Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker.<ref name="ErikBjornskau33-35">Bjørnskau 2014, s. 33-35</ref><ref name="JohnKeegan120-127">Keegan 1979, s. 120-127</ref> Napoléons krigsminister, [[Marskalk av Frankrike|marskalk]] [[Louis Nicolas Davout]] anbefalte en forsvarskrig,<ref name="ErikBjornskau33-35" /> men Napoléon valgte å angripe.<ref name="TimClayton36-40">Clayton 2014, s. 36-40</ref>

Napoléons [[strategi]] var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for [[Brussel]] før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen.<ref name="TimClayton36-40" /> Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor [[Tory (historisk britisk parti)|Toryene]] ble kastet og en [[Whig (historisk britisk parti)|Whig]]-regjering tok over.<ref name="ErikBjornskau33-35" /><ref name="TimClayton36-40" /> Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen.<ref name="TimClayton36-40" /> Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene.<ref name="TimClayton36-40" /> De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra [[den spanske selvstendighetskrigen]] hadde blitt sendt til [[Canada]] for å kjempe mot USA i [[1812-krigen]].<ref>{{Harvnb|Chandler|1966|pp=1016, 1017, 1093}}</ref>

Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom [[Mons]] til sørvest av Brussel.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|p=82}}.</ref> Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i [[Oostende]], men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|2005|pp= 136–160}}</ref> I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater.<ref>{{Harvnb|Herold|1967|pp= 53, 58, 110}}</ref> Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk [[Michel Ney]], en høyre fløy under marskalk [[Emmanuel de Grouchy]] og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved [[Charleroi]] før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.