Redigerer Slaget ved Wake Island (avsnitt)

== Første landingsforsøk ==
Tidlig om morgenen den 11. desember slo garnisonen med støtte fra de 4 gjenværende Wildcats det første landingsforsøket fra den japanske Sørhavsstyrken tilbake. Styrken omfattet de [[lett krysser|lette krysserne]] ''Yubari'', ''[[«Tenryū»|Tenryū]]'' og ''Tatsuta'', [[jager]]ne ''Yayoi'', ''Mutsuki'', ''Kisaragi'', ''Hayate'', ''Oite'' og ''Asanagi'', to gamle jagere fra ''Momi''-klassen som var konvertert til [[patruljebåt]]er, ''Nr. 32'' og ''Nr. 33'' samt to troppetransportskip med omkring 450 landgangstropper. 

Marinesoldatene beskjøt invasjonsflåten med deres seks 5 tommers (127&nbsp;mm) [[kystartilleri]]kanoner. Major Devereux, sjefen for marinesoldatene under Cunningham, ga artilleristene ordre om å vente med å skyte inntil fienden kom innenfor skuddvidde. Det lyktes «Battery L» under kommando av sersjant Henry Bedell på øya Peale å senke ''Hayate'' på en avstand av 3,6 km med minst 2 direkte treff i jagerens magasiner, noe som fikk den til å eksplodere og synke i løpet av to minutter. Overbygningen til ''Yubaris'' ble rammet elleve ganger. De fire Wildcats senket ytterligere en jager, ''Kisaragi'', ved å ramme den akter hvor alle [[synkemine]]ne lå plassert. Begge de japanske jagerne gikk ned med alle om bord, og ''Hayate'' ble det første japanske overflateskipet som ble senket under [[den andre verdenskrig]]. Den japanske styrken trakk seg tilbake uten at tropper ble landsatt. Dette var det første japanske nederlaget i krigen.  

Etter at det innledende angrepet var avverget fortalte amerikanske nyhetsmedier at da han ble spurt om forsterkninger og forsyninger, svarte Cunningham spydig: «Send oss noen flere japanere». I virkeligheten sendte kommandør Cunningham fram en lang liste med utstyr som det var stort behov for, herunder kanonsikter, reservedeler og ildledningssystemer, til sin umiddelbare overordnede, kommandanten over 14. marinedistrikt. Det menes at spydigheten faktisk var ren «padding», (en teknikk som går ut på at man tilføyer en nonsenstekst til en meddelelse for å gjøre den vanskeligere å [[kryptoanalyse|dekryptere]]).<ref>Cressman, Robert J.: ''A Magnificent Fight: Marines in the Defense of Wake Island'' (Marine Corps Historical Center: Washington, D.C.:1998). [http://www.ibiblio.org/hyperwar/USMC/USMC-C-Wake.html Elektronisk utgave hentet 06.10.2006]</ref>

Beleiringen fortsatte med hyppige japanske luftangrep på garnisonen uten at amerikanerne mottok nye forsyninger. Den innledende motstanden fikk den japanske marinen til å sende avgårde to [[hangarskip]] (''Sōryū'' og ''Hiryū'') fra den styrken som hadde angrepet [[Pearl Harbor]], til støtte ved det neste landingsforsøket.

=== Forsøk på unnsettelse fra marinen ===
Den planlagte amerikanske unnsettelsen til admiral Frank Fletchers Task Force 11 (TF-11) og støttet av admiral Wilson Browns Task Force 14 (TF-14) bestod av et hangarskip USS ''Saratoga'', oljetankeren USNS ''Neches'', moderskipet for vannfly USS ''Tangier'' samt krysserne ''Astoria'', ''Minneapolis'' og ''San Francisco'' foruten 10 jagere. Konvoien medbragte 4. marineforsvarsbataljon, [[VMF-221]] jagerskvadron utstyrt med [[Brewster F2A Buffalo|Brewster Buffalo]] jagerfly samt 9&nbsp;000 fem tommer (127&nbsp;mm) granater, 12&nbsp;000 tre tommer (76.2&nbsp;mm) granater og 3&nbsp;000&nbsp;000 0.50 cal. (12.7&nbsp;mm) patroner foruten en stor mengde ammunisjon til bombekastere og andre mindre våpen for bataljonen. Task Force 14 (TF-14) med hangarskipet ''Lexington'', tre tunge kryssere, åtte jagere og et tankskip skulle gjennomføre et angrep på Marshalløyene for å avlede japanernes oppmerksomhet. 

22. desember kl. 21 valgte viseadmiral [[William Satterlee Pye|William S. Pye]], den fungerende sjefen for den amerikanske stillehavsflåten, av frykt for tap å tilbakekalle TF-14 til Pearl Harbor etter å ha fått opplysninger som tydet på at det var to japanske hangarskip og to hurtige slagskip i nærheten av Wake.<ref>Lundstrom, John B.: ''The First Team: Pacific Naval Air Combat from Pearl Harbor to Midway''. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1990. ISBN 1-59114-471-X.</ref> (Under [[slaget ved Midway]] ga Pye slagskipene ordre om å patruljere fra den amerikanske vestkysten i tilfelle et japansk angrep skulle komme. Etter Wake og Midway kom han dog aldri til å lede kampstyrker igjen).