Redigerer Slaget ved Stirling Bridge (avsnitt)

== Opptakt til slaget ==
[[Fil:Stirling Bridge and Wallace Monument.JPG|thumb|Stirling Bridge fra sørbredden av elven [[ Forth]] med Wallace-monumentet i bakgrunnen]]
Surrey var opptatt av antallet skotter han møtte, atskilt av en lang og smal bro av tømmer (''bryg of tre'') over elven [[Forth]] nedenfor Stirling Castle. På motsatt side av elven var åsen Abbey Crag, og fra der var det et stykke til det bratte berget Ochil Hills, som kunne gi skottene trygg retrett i tilfelle de feilet. Broen nedenfor festningen var smal over en 30 meter bred elv hvor kun 2 eller 3 hester kunne ri over samtidig. På andre siden av broen var den en enkel landevei i et myrete område.<ref name="McNair-Scott_45"/><ref name="Magnusson_136"> Magnusson (2000), s. 136</ref> Murray og Wallace hadde kunne iaktta den engelske hæren da den kom. Ved tolkning av de nær samtidige redegjørelsene er den blitt vurdert til rundt 200 pansrete riddere og 10 000 fotsoldater. Skottene synes å ha 36 lette kavalerister og rundt 8 000 fotsoldater i antagelig blandet utrustning, bestående av lavere adel, borgere og småfolk.<ref name="Magnusson_136"/>

De engelske styrkene tilbrakte nettene mellom 9. og 10. september på sørsiden av elven. De var særdeles selvsikre, og Cressingham hadde allerede forsikret at ytterligere forsterkninger ikke var nødvendig.<ref name="McNair-Scott_45"/> Surrey bestemte at det ville være i en taktisk ulempe å ta hovedstyrken på andre siden av elven, og utsatte han kryssingen av broen i flere dager for isteden å forsøke seg med forhandlinger med skottene.<ref name="history_BBC">[http://www.bbc.co.uk/scotland/history/articles/battle_of_stirling_bridge/ «The Battle of Stirling Bridge, 1297»], ''Scotland's History, BBC''</ref>

Skottene [[James Stewart, 5. High Steward av Skottland|James Stewart]] og Malcolm, jarl av Lennox, som var blitt tvunget til å sverge troskap til den engelske kongen etter nederlaget ved Durham, var usikre på om de skulle slå seg sammen med Murray og Wallace, men vurderte deres sjanser som små. De forslo for Surrey den 11. september at de kunne forsøke å få skottene med på forhandlinger. Stewart og Lennox kom tilbake etter å ha blitt blankt avvist. To [[Dominikanerordenen|dominikanermunker]] ble sendt for å formidle til Murray og Wallace at de ville bli generøst behandlet om de trakk seg tilbake.<ref name="McNair-Scott_45"/> Ifølge kronikøren [[Walter av Guisborough]] skal Wallace angivelig ha svart med: «Fortell din hærfører at vi er ikke her for å slutte fred, men for å kjempe for å forsvare oss selv og frigjøre vårt kongerike. La dem komme videre, og vi skal bevise det i deres skjegg.»<ref name="Reid_13-19"/><ref name="McNair-Scott_46"> McNair Scott (2002), s. 46</ref>

Skottene, som hadde slått leir på Abbey Craig, dominerte den flate bakken nord for elven. Den engelske styrken av engelske, walisiske og skotske riddere, bueskyttere og fotsoldater slo leir sør for elven. Richard Lundie,<ref>[http://www.lundie.org/newsite/lundie_of_that_ilk/lairds/lundie_lundy_lundin_ilk_sir_richard.htm Sir Richard de Lundy], ''Lundie.org''</ref> en skotsk ridder som sluttet seg til engelskmennene etter kapitulasjonen av Irvine den 7. juni 1297, tilbød seg å omgå fienden ved å lede en kavaleristyrke over et vadested to mil oppstrøms, hvor seksti ryttere kunne krysse samtidig. Hugh de Cressingham ba Surrey om å avvise rådet og beordre et direkte angrep over broen.<ref name="Reid_13-19"/> Den samme kvelden beordret Surrey at hæren skulle krysse elven neste dag for å gå til et frontalangrep mot skottene og knuse dem. Deretter trakk han seg tilbake for natten.<ref name="Magnusson_136"/>