Redigerer Slaget ved Poitiers (avsnitt)

==Opptakt==
[[Fil:Age of Caliphs.png|miniatyr|250px|Kart som viser den islamske ekspansjonen år 720]]
Muslimene i det nordlige [[Spania]] hadde enkelt overmannet [[Septimania]] og satt opp en hovedstad i [[Narbonne]] som de kalte Arbuna. De ga byens hovedsakelig [[Arianisme|arianske]] innbyggere milde betingelser, pasifiserte raskt området og truet derfra frankiske territorier i noen år. Hertug [[Odo av Aquitaine]] hadde beseiret en betydelig invasjonsstyrke i [[721]] i [[slaget ved Toulouse (721)|slaget ved Toulouse]], men [[arabere|arabiske]] raid fortsatte. I [[725]] nådde de så langt som byen [[Autun]] i [[Burgund]]. Truet av både arabere i sør og av frankerne i nord, allierte Odo seg i 730 med Uthman ibn Naissa, kalt «Munuza» av frankerne, den berberske emiren i det som skulle bli [[Catalonia]]. Uthman fikk Odos datter Lampade til ekte for å besegle alliansen, og arabernes raid over Pyrenéene, Odos sørlige grense, tok slutt.<ref>{{kilde www | url=http://www.saudiaramcoworld.com/issue/199302/the.arabs.in.occitania.htm | tittel=The Arabs in Occitania | språk=en | forfatter=Ian Meadows | år=1993 | besøksdato=2019-05-16 | arkiv-dato=2007-02-06 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070206132109/http://www.saudiaramcoworld.com/issue/199302/the.arabs.in.occitania.htm | url-status=unfit }}</ref>

Året etter gjorde imidlertid Uthman opprør mot guvernøren av [[al-Andalus]], [[Abdul Rahman Al Ghafiqi|Abdul Rahman]]. Rahman knuste raskt opprøret og vendte så sin oppmerksomhet mot forræderens tidligere allierte, Odo. Ifølge en arabisk kilde «gikk den hæren gjennom alle steder som en storm». Hertug Odo samlet sin hær ved [[Bordeaux]], men ble beseiret og mer enn halvparten av sine soldater ble slaktet ned og Bordeaux ble plyndret. Nedslaktingen av kristne ved elven Garonne var tydeligvis massiv. Isidorus Pacensis kommenterte at «solus Deus numerum morientium vel pereuntium recognoscat» («Gud alene vet antallet drepte»).<ref>{{kilde www | url=http://www.documentacatholicaomnia.eu/02m/0700-0800,_Isidorus_Pacensis,_Chronicon,_MLT.pdf | tittel=Chronicon | forfatter= Isidorus Pacensis | språk=la}}</ref>

De muslimske rytterne la så den delen av Gallia øde og deres egne beretninger sier at «trofaste trengte de gjennom fjellene, trampet over ujevn og jevn grunn, marsjerte så langt inn i landet til frankerne og slo alle med sverd, så mye at Odo kom til slag med dem ved elven Garonne og flyktet». Odo appellerte til frankerne om hjelp Karl Martell kun ga etter at Odo gikk med på å underkaste seg frankisk autoritet. Som tidligere nevnt hadde Karl forberedt en konfrontasjon med muslimene et tiår i forvegen. Han var overbevist om at dersom han lot dem okkupere Aquitaine, ville hele det vestlige [[Europa]] falle.

I 732 fortsatte den ubeseirede arabiske styrken nordover langs [[Loire]] mens forsyningstoget og en stor del av hæren ble liggende bak. Hæren ødela all motstand i den sydlige delen av Gallia etter å ha delt seg opp i flere partier. De ødela all motstand, mens hovedtyngden beveget seg saktere etter.

Den militære forklaring på hvorfor Odo ble beseiret så lett ved [[Bordeaux]], etter å ha vunnet elleve år tidligere, var enkel: i slaget ved Toulouse gjennomførte Odo et overraskelsesangrep mot en selvsikker og uforberedt fiende hvis alle defensive stillinger var rettet innover mens han angrep fra utsiden. Det arabiske kavaleriet fikk aldri en sjanse til å mobilisere og møte ham i åpent slag. Ved Bordeaux gjorde de nettopp det, og resultatet var at Odos hær ble slaktet ned, nesten alle drept, (127 overlevde), mens muslimene hadde nesten ingen tap. Odos styrker manglet stigbøyler og hadde derfor ikke [[kavaleri]] med [[rustning]]. Nesten hele deres styrker var [[infanteri]]. Muslimenes tunge kavaleri brøt opp det kristne infanteriet i første angrep. Etterpå slaktet de dem som de ville ettersom de brøt sammen og flyktet. 

Styrken fortsatte å ødelegge det sørlige Gallia og forberedte seg på fullstendig erobring. En av de betydelige styrkene rykket frem mot Tours. Et mulig motiv var rikdommene i klosteret til sankt Martin av Tours, den mest prestisjefylte og helligste helligdommen i det vestlige Europa på den tiden. Da han hørte dette, samlet [[Major domus|rikshovmesteren]] i [[Austrasia]], Karl Martell, sin hær på mellom {{formatnum:15000}} og {{formatnum:75000}} veteraner og marsjerte sørover. Han unngikk de gamle romerske vegene i håp om å komme overraskende på muslimene. Fordi han hadde tenkt å bruke en falanks, var det livsviktig å velge slagmark, finne en høy skogkledd slette, sette opp soldatene i formasjon og vente til muslimene kom til ham.