Redigerer Slaget ved Lund (avsnitt)

==Felttoget==
Før 23. oktober 1676 hadde det kommet forsterkninger til den svenske styrken i Sør-Sverige, som talte 15&nbsp;000 menn. Den svenske hæren krysset grensen til Skåne, et vågestykke som var dumdristig, siden hæren ikke hadde med seg vinterforråd. Derfor måtte man regne med både matmangel og sykdom hos troppene. På den annen side var svenskene bedre vant med vinterkrig enn danskene. Spesielt dårlig forberedt var nok danskenes tyske leiesoldater, som hadde for vane å tilbringe vinteren i varme kaserner. Karl XI fikk svenskehæren til å foreta flere manøvre som førte til trefninger, og det førte til at [[Helsingborg]] ble tatt 30. oktober 1676. Disse troppemanøvrene førte til at soldater døde av sult og sykdom under de vanskelige forholdene. Etter å ha inntatt og plyndret Helsingborg, marsjerte svenskehæren til [[Bårslöv]], hvor de gikk i stilling i starten av november 1676. Stillingen lå delvis beskyttet av elven [[Råån|Råå]], men plasseringen var likevel et dårlig valg: Den lå for langt fra forsyningslinjene, og de som forsøkte ta seg frem mellom leiren og de øvrige svenske styrkene ble angrepet av [[Snapphane]]r og danske styrker. Plassen var også et dårlig valg helsemessig – tusenvis av soldater ble syke og døde, eller ble stridsudyktige på bare ni dager. Jordsmonnet var mykt, og novemberregnet og alle som trampet rundt der, forvandlet området til en kald sølepytt. Forholdene affiserte likevel ikke Karl XI, som ville slåss videre, uansett troppenes tilstand.

Christian V likte ikke situasjonen. Han gikk med hæren sin mot Råå, med det formål å holde svenskene på avstand. Danskehæren slo leir på [[Kvistofta]], hvor forholdene var langt bedre, med fast grunn og kort avstand til de danske forsyningene. Terrenget på begge sider av elven hadde bratte skrenter, slik at ingen av partene kunne angripe den andre uten uakseptable tap. Nå kunne partene bare vokte på hverandre. Christian V prøvde å lure frem svenskene ved å drar sørover mot [[Glumslöv]], nord for [[Landskrona]]. Men Karl XI ombestemte seg, og vendte sørøstover ved [[Tågarp]], til [[Kävlinge]] – mellom danskene og [[Malmö]]. Den danske hæren oppdaget unnamanøvren og dreide også sørøstover. Langsomt fulgte de to hærene hverandre, skilt av knapt 10 km, helt til Karl XI nådde [[Kävlingeåen]]. Der fikk han nyss om at danskene hadde gått over elven allerede og at de hadde lagt seg like nord for [[Lund (by)|Lund]], slik at veien til Malmö var stengt. Den 11. november slo svenskehæren leir ved [[Lille Harrie]], på nordsiden av Kävlingeåen. 

Igjen var svenskene nødt til å utholde store lidelser, for valget av leirplass var like dårlig nå. Den forrige leirplassen hadde kostet 2&nbsp;000 menn liv og helse. På ny ble soldatene rammet av sykdom. De manglet ly og ble nødt til å bygge jordhytter, bo i dårlige telt, eller skaffe seg annen ly der det var mulig. I et regnvær som ble kaldere og kaldere, og med færre forsyninger, krympet svenskehæren stadig inn. På den andre siden av elva nøt danskene bedre ly og kunne få alt de trengte og begjærte av forsyninger, som i vinterkvarter. 

Før 3. desember 1676 var svenskehæren farlig nær ved å opphøre å eksistere som en slagkraftig enhet. Hele 40 % av de over 10&nbsp;000 som hadde kommet til Lille Harrie var syke. Hver dag døde hundrevis av menn og hester. Karl XI innså at han måtte gjøre noe før han mistet hele hæren sin, og bestemte seg for å prøvde å nå frem til Malmö, eventuelt ta et oppgjør med danskene, slik han hadde siktet mot hele tiden. Natten til den 4. desember 1676 var det bare 7&nbsp;000 fullt stridsdyktige svenske soldater, og ytterligere 2&nbsp;000 med redusert kapasitet, som kunne settes inn i nødsfall. Mot dem sto 11&nbsp;000 danske soldater med betydelige reserver.